Synes du synd på deg selv?

Synes du at livet er urettferdig? At du har kanskje et bedre liv hvis du har bare fått et annet lodd i livet? Hvis kroppen din er frisk eller velformet?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

SYNES SYND PÅ MEG SELV
Så lenge jeg kunne huske, var det den følelsen som har forfulgt meg gjennom oppveksten og i voksen alder.
Syntes synd på meg selv fordi faren vår ikke kunne jobbe på grunn av han var både døv og blind. Jeg hadde ikke en far som jeg kunne støtte til når livet har vært tøft. Når jeg ble mobbet fordi han var slik som han var, han kunne ikke trøste meg.
Når moren vår måtte jobbe et mannfolk arbeid slik at vi fikk mat på bordet, syntes jeg synd på henne også. Da hun senere dro fra oss for å jobbe som hushjelp andre sted slik at hun kunne sende oss penger til livets opphold, da syntes jeg synd på oss alle sammen.
Senere, syntes jeg synd på meg selv da jeg måtte bo hos tante og onkel og jobbet som hushjelp slik at jeg kunne gå på skole. Ble mishandlet av både den ene og den andre og ikke kunne forsvare meg selv. Jeg var veldig redd.
I tillegg, syntes synd på meg selv for de få plaggene jeg eide. Ikke kunne feire bursdager, alltid sulten og manglet både den ene og det andre. Savnet mine foreldre og søsken. Vi ble delt som kjøttstykker og ble omplassert til ulike steder for å overleve.
Jeg syntes synd på meg selv fordi jeg fikk ikke mulighet til skolegang da jeg dro fra tante og onkel fordi livet hos dem var for tøft til min barnekropp.
Syntes synd på meg selv da jeg måtte gjøre alt mulig for å overleve. For å bli kastet hit og ditt av livets harde kår.
Jeg syntes synd på meg selv da jeg fant en mann som jeg trodde ville berge meg fra gjørmen og fattigdommen, men ble mitt ti års mareritt. Han var voldelig, en psykopat og en sadist. « Women, wine and song» var hans motto.
Syntes synd på meg selv da jeg måtte ta et vanskelig valg. Måtte dra fra mine barn fra Filippinene for å jobbe som aupair i Norge slik at jeg kunne forsørge dem. Slik at de kunne gå på skole. Jeg lurte da når jeg får en annen følelse enn å synes synd på meg selv. Syntes synd på oss alle sammen for hva vi måtte gjennomgå.

Hva som forandret livet mitt?
En dag, vi bodde på en slum område da, kom det noen damer der som ville servere mat til fattigbarn. Og jeg tok med meg mine barn til lokalet hvor de serverte mat. Disse damene var så snille. Det kom fra en kristen menighet fikk jeg vite, og vi var hjertelig velkommen i kirke deres sa dem hvis vi har lyst å komme.
Så, jeg dro dit en søndag selv om jeg var født katolikk og ikke har samme tro som dem. Men, der og da opplevde jeg ekte kjærlighet og bibelen ble lest og forklart på en levende måte som talte til mitt hjerte.
En dag, fikk jeg besøk av min eldre søster som fortalte at hun var med i en « «born again christian» menighet. Hun inviterte meg å komme. Og jeg som var så lei av å synes synd på meg selv og var på leting etter en ekte kjærlighet, var det som et håp ble tent i meg. Kanskje jeg kunne få hjelp der…tenkte jeg.

Bildene er tatt fra en av mine turene

UVIRKELIG?
En søndagsmorgen dro jeg nervøst ditt. Jeg gikk inn i lokalet og jeg merket et annet atmosfære. Føltes som det rådet fred der og jeg ble ønsket med varme smil og jeg så ekte omsorg fra blikkene. Gjennom lovprisningene føltes det som jeg ble løftet til et annet høyde. Det kom en dame ( hun var pastor i den menighet) og forkynte ordet. Og det føltes som ordene var rettet mot meg. Etter forkynnelsen spurte hun om det er noen som har lyst å ta imot Guds kjærlighet og få evig liv hos Gud. Og jeg dro frem og flere til sammen med meg. Hu løftet opp hender og ba for oss alle. Og plutselig følte jeg at mine knær sviktet. Jeg falt bakover og jeg kjente bare hender bak meg som hjalp meg å ligge på golvet. Jeg vet ikke da hva som skjedde, men fikk vite etterpå at det var Hellige Ånds kraft som traff meg. Mens jeg lå der, så jeg livet mitt som en film som endte godt. Alle syndene, smertene og følelsene som tynget meg, ble fjernet vekk og jeg ble ti tusen ganger lettet. For en herlig følelse. Der og da, syntes jeg ikke lenger synd på meg selv. Jeg følte meg elsket, verdsatt og jeg har fått et nytt håp. Et nytt liv har begynt….

Fast forward….
Gud har vært trofast….selv om de kom mange stormer etterpå i livet mitt, men jeg klamret meg fast på hans kjærlighet og fikk hjelp og styrke.
I dag, synes jeg ikke synd på meg selv lenger. Og når noen gang jeg gjør det på grunn av urettferdighet i verden, ble jeg minnet av Gud hvem er jeg hos han.
Gud har vært min Far som jeg kunne støtte til. En sikker trøst i vanskeligheter. En som ofret sitt liv for at hver og en som tror på Han skal få et nytt liv og et liv sammen med han i evighet. GUD VAR DET SOM FORANDRET LIVET MITT!

source