Gjett hvor glad jeg ble da jeg våknet litt bedre i dag og fikk lyst til å utførske nærområdet hvor her jeg bor på Filippinene og jakte på de grønne. Og jeg fant masse ting som denne planten
Og street vendors hvor de selger mat, klær og diverse til folk som går forbi. Jeg ble veldig tørst og kjøpte mineralvatn. Det var mange turgåere og noen sa god morgen til meg. Jeg synes det var artig. Det var syklende folk og noen solte seg fordi de tror at morgensol er bra for kroppen. Jeg tror det også fordi man slipper å bli brent på huden:)
Jeg er glad for at jeg fant stedet.
Og her var “vendors lane” hvor ulike selgere kan selge sine varer.
Her selges de frokost mat. Grøt som er kokt i kylling, stekt ris og tilbehør, sandwich, kaffe osv.
Jeg kjøpte ikke noe mat for jeg vil ikke risikerer å få diare. Så jeg gikk videre..
Turgåere som meg:)
Og meg:)
Jeg torde ikke å gå lenger enn ca 2km fordi jeg vet ikke hvor jeg havner hen. På vei tilbake var det litt tøft. Føttene begynte å bli tunge. Men jeg ble en lykkeligere dame:)
Luksus problem! Yes, jeg har det nå for tiden her på Filippinene. Jeg kjeder meg. Jeg bor hos min datter og får alt jeg trenger hverdag av mat, drikke og hvile. Men allikevel kjeder meg nesten i hjel til tross for at jeg kan se på Netflix døgnet rundt eller lytte på lydbøker hvis jeg har lyst til det. Hva som er galt med meg? Kan det være at jeg har ikke mine egne ting her på Filippinene og at jeg føler meg så ubrukelig? Ikke det at jeg har lyst til å gjøre mye heller fordi hjernen og kroppen er utmattet fra før. Jeg har lest det et sted at det er sunt å kjede seg fordi man blir kreativ. Eller at man kan begynne å ramse alle tingene man er takknemlig for slik at synet blir lysere.
I tillegg er jeg også lei av å vente på å få svar på søknaden for turist visum som vi sendte til norske ambassaden etter å ha slet med å ordne masse papirer slik at mine to barnebarn som har mistet moren sin kunne feire jul hos meg i Norge. Dess tidligere de får svar, dess tidligere jeg kunne bestille billetter for dem fordi det blir dyrere og dyrere for hver dag som går.
Jeg savner også Norges rene luften og vakre natur. Vi har vakker natur her på Filipinene også, men jeg bor akkurat nå i et sted hvor det er masse hus og folk og langt unna sjø, vann og skog. Heldigvis på lørdag drar vi til utflukt igjen til en resort. Datteren og svigersønn spanderer for turen. De sa at de skal gjøre det fordi det kan bli lenge igjen før vi kan være sammen. Og med tanke på min dårlig helse og verdens uro nå for tiden.
Hvor utakknemlig kan en være da? Jeg som fikk mulighet til å være sammen med familien min her bør jo nyte det. Her er det lys, sol og varme. Jeg får gratis mat og drikke og opphold. Huffa meg. Det må være noe galt med toppen min. Vel, jeg kan si det slik. Borte bra, hjemme best.
Tja, hverdagen på Filippinene består nesten å gå en liter tur i området tidlig om morgenen, høre på hundene som bjeffer, betrakter mødrene som koster rent fremfor husene. Noen steller med plantene. Arbeidsfolket som var på vei til arbeid og skolebarn på vei til skolen. Helt ulik mitt liv i Norge hvor jeg kan bare høre vinden suser når man går ute i naturen og jeg ser sjelden folk. Her, kryr det av dem:)
I dag, etter gåturen gikk jeg til en liten butikk i nærheten hvor de selger ferske matvarer fordi jeg har lyst på fisk:)
Etter frokost ved Taal Volcano og turen til Caleruega kirke, dro vi til Sonya’s Garden til å kjøpe “Spanish Bread” og blomster salat som dette stedet er kjent for.
Midt i den frodige og blomsterfylte hagen, med ikke annet enn tykke hibiskusbusker og romantiske hortensiaer som vitner, knelte den unge mannen på ett kne foran damen og spurte henne om hun ville være kjæresten hans. Hun svarte med et målrettet “Ja!”
Og hvilken bedre måte å feire hjertets overflod enn å fylle magen? Middagen måtte serveres! Bordet var drapert med fint brodert lin og lastet med nyplukket salat og ruccola, søt kjøtt mango, ananas og annen frukt i sesongen, og en rekke dipper og sauser for å dryppe over salater og pasta. Det var en eksplosjon av smaker og følelser. Fra dette forslaget begynte offentlighetens kjærlighetsforhold til Sonya’s Garden.
Hyttene
Alle hyttene er oppkalt etter blomster og urter, som i likhet med hagen hennes gjenspeiler Sonyas kjærlighet til aromatiske ting. Inspirert av hennes enkle landlige livsstil, ble Bed and Breakfast-anlegget født ut fra insisterende bønner fra gjester om å bli en stund til i Sonyas private helligdom.
Mange gjester har allerede sverget å vende tilbake for de enkle gledene den byr på, som å våkne til lukten av blomster, uthvilte i sengen fra gårsdagens beroligende massasje, tenke i den uforstyrrede ensomheten som omgir hver hytte, slappe av ved de sjarmerende karnappvinduene som åpnes. til en strålende utsikt over naturen, nyter den varme gjestfriheten til Sonya og hennes ansatte – og andre herlige oppdagelser som har gjort oppholdet på B&B til en unik opplevelse for hver person.
“Jeg må vel overnatte her en dag. Men denne dagen tok jeg bare bilder utenfor og kjøpte “Blomster salaten og Spanish bread”
Vi tok med oss maten hjemme! Jeg fikk ikke vite hvilke blomster som var i salaten. Jeg fant ikke noe fra deres websiden heller.
Dressingen
Juletre ved inngangen av butikken
Panaderia (Bakeri)
Utearealene
Deres lille butikk hvor jeg kjøpte blomster salaten blant annet.
Har du prøvd å blande spiselige blomster til salaten?
Stedet har fått navnet sitt fra kommunen Caleruega i Spania, fødestedet til faren til predikantordenen Saint Dominic de Guzman. Det ble bygget for å tjene som et sted for kontemplasjon, men har gjort seg et navn gjennom årene som et av de mest kjente bryllupsstedene i landet, spesielt de fra Manila.
Min svigersønn med familie drar her hver Påske, men fordi jeg hadde lyst til å stedet, kjørte de meg hit. Det var et bryllup den dagen i kirken som du ser på bildet.
Inne kirken
Og meg
Det er et stort område og ved inngangen var det “street vendors.” Jeg kjøpte bananer og agurker hos dem.
Turen begynte her. Håper du blir med på turen!
Ute
Jeg gikk opp denne trappen og ble veldig svett på grunn av varmen. Mulig ca. 150 trappetrinn. Føltes som tusen:)
Flere som gikk trappen
Utsikten
Her er et annet område
Fish pond
Videre til hengende bro
Andre siden
De som har lyst kan ofre bønner her
Jeg ble fascinert av disse bildene laget av farget glass
Foran
Og etter dette stedet gikk jeg tilbake. Jeg vandret her alene ettersom min datter med familie har vært her flere ganger før. Det var flere folk som gikk pilegrimsreise på stedet. Når det er Påske, kryr da mer av folk her i følge min svigersønn.
The Bible is not a rule book or a set of directions; it’s a love story — a romantic, courageous love story we’re invited to believe. We see that whole story captured in a single scene when Jesus defends and dignifies a shame-covered woman thrown into the dirt at His feet, but we can see it just as clearly when we zoom all the way out to the metanarrative that God has been authoring since hanging the stars in the night sky.
The biblical story begins with perfect love at the center of the plot, and the conflict introduced by sin is a twisting and warping of that love into something lesser. The hinge point at the story’s center is the life, death, and resurrection of Jesus. The wound opened up by infidelity is mended by a love that will never give up. Jesus, on the final night of His life, says this to His followers:
As the Father has loved Me, so have I loved you. Now remain in My love.1
The whole sixty-six-book anthology becomes resolved, not in a catastrophic apocalypse, but at a wedding banquet — Christ united to His bride for all eternity.2 Human infidelity repaired by divine fidelity.
How do we remain in that love? How do we make covenant love the constant backdrop before which the scenes of our lives play out? Prayer. “If you can’t love, you can’t pray, either,” writes Johannes Hartl. “Praying is loving. And learning to pray means learning to love.”3
Love is easy at the first and at the last. It’s effortless in the honeymoon stage when you’re infatuated with each other — touchy, talkative, and smitten. And love is like breathing for the old couple who are decades into a mature love that has been aged to perfection like a fine wine. But all those years in between? Love in the midst of building a career, raising kids, establishing a life, and facing trials — those are the long years when love has to be worked at and fought for. Those are the years when early infatuation is matured into the old couple in effortless union. Those are the years when love is won and lost.
Like love, prayer comes at the first and at the last, for sinners and saints, but all the years in between are the important ones. Prayer is about relationship, and that means fidelity is the only container within which it can truly flourish.
When I was seventeen years old, a senior in high school, a waterfront park lay right along my commute home from school. Regularly, multiple times a week, I’d stop there on the way home and walk the shaded paths of that park in unhurried, agenda-free conversation with God.
I’ve got stories of prayer walking with a mission, seeing sparks of revival in the early mornings at a public middle school. I know the prayer of intensity and fire. I also know the prayer of fidelity and love. On those afternoons at Philippe Park, I did not want anything from God. I had no plans I wanted Him to sponsor, no needs I was hoping He’d meet. There was no motive; there was only love. I wanted to be with God, so I walked and talked and listened.
“Praying is loving. And learning to pray means learning to love.”
— Johannes Hartl
A couple decades removed, I now imagine those afternoons were God’s favorites. There’s no way to know for sure, but I have a sneaking suspicion He preferred those meandering afternoon strolls to the early mornings with a school directory in hand and a vision in mind. Because on those weekday afternoons, it wasn’t about changing the world. It wasn’t about getting God to act the way I thought God should act. It wasn’t even about my own issues or needs. There was no function.
• We “waste” time with those we love. And I was stealing time with God because I love Him.
“Prayer does not mean much when we undertake it only as an attempt to influence God, or as a search for a spiritual fallout shelter, or as an offering of comfort in stress-filled times,” writes Henri Nouwen. “Prayer is the act by which we divest ourselves of all false belongings and become free to belong to God and God alone.”
Before prayer is about power or outcomes or heavenly armies and a righteous uprising, it’s about love. It’s the way we freely choose the God who freely chose us first. The way we express ourselves to the God who, in spite of everything, delights in us. The way we receive from the God who has endless stamina to offer Himself to a bunch of people who prefer self-sufficiency, tight jaws, and clenched fists.
The Heart of a Lover and the Discipline of a Monk
“Teach us to pray.”
That’s the request we keep returning to. Prayer is what people noticed about Jesus more than anything else. Prayer is the aspect of his life those who got close to Him were most jealous for.
Watching Jesus pray was like watching the closing scene from the movie The Notebook. You know the one. After the twists and turns of young, passionate, infatuated love, Ryan Gosling and Rachel McAdams have wrinkled and plumped into any other hobbling, elderly couple. They’re in a hospital room, both nearing the end. He lies down in her bed, wraps his arm around her, interlaces his fingers with hers, and they fall asleep for good, together. Dying, but still in love, still holding on to each other.
Everyone who has ever watched that movie gets at least a little misty-eyed during that scene because it meets us at the place of our God-given longing. We all want that intimacy and companionship. Everyone wants that, but there’s a reason the writer and director of The Notebook included only the honeymoon stage and the mature love in the end. It’s the most obvious reason: all those years in between are filled with nothing but ordinary fidelity. And fidelity is boring.
When you see the fruit of fidelity though — an elderly couple still in love — a thought runs through every mind: That’s better than anything I’ve got. I want that. That’s what the disciples saw when Jesus prayed — the fruit of fidelity. And they wanted it.
“Teach us the kind of prayer that leads to that.”
Teach us to pray, Lord! Let’s commit to lifelong, “boring” fidelity in our relationships with Jesus. Let’s build that beautiful love day in and day out so that we can reap the reward of mature love.
I am just wondering if I have still a goal to achieve in my life considering my life situation now where I do not work anymore because of chronic disease? Well, I am still alive; therefore, I believe God still has a purpose for me here on earth.
Well, for one thing, because of my chronic sickness, my goal should be to get well. And then I set into motion what I can do to make my situation better. Like I do not let pain or fatigue hinder me from enjoying life. I force myself to do exercises that suit my body every day and do household chores so that I will not stay in bed whole the day. And I do write and read when my brain is not foggy. And most especially, I try to stay connected with family and friends and share God’s goodness whenever I can.
Another goal that I have in my life now is to reach others for Christ. To be the woman God intended me to be despite of my chronic illness. With God anyway, I can overcome.
So, I intentionally, spend time with God in prayer and reading His Word. And the more I do it, the more I find joy in doing it. God’s Word is like a never-ending treasure storage that has everything for everyone’s needs. And since I have plenty of time now…why not use it in things that matter the most?
Tenkt det å spise frokost mens du betrakter dette synet? Herlig! I dag fikk jeg oppleve det. Jeg ble invitert av min datter og svogeren med deres sønn til å spise frokost på dette stedet.
