Hjemme, men ikke hjemme!

 
                                                                 Filippinene. Landet jeg kom fra.

Hva betyr egentlig et hjem? Hjemplassen? Eller hjem man har skaffet seg i ettertid? Men hva om man blir født i et annet land som meg og er nå bosatt i Norge? Hvor er mitt egentlig hjem? Jeg føler meg som en utlending på begge steder uansett om jeg er på hjemlandet mitt eller i Norge. Det er ikke en klage. Jeg spesifiserer bare en fakta.

                                  Utsikten fra min mors veranda på Filippinene. Risåker!

 

Forrige gang jeg var hjem på Filippinene, der jeg kom fra, føltes det som jeg var hjemme, men ikke helt.  Jeg snakket morsmålet, spiste filippinske retter og alle rundt meg, ligner meg. Vi har den samme brune huden og svarte håret, selv om noen andre har også farget hårene. Men man vet jo  at under de fargete hårene, var det i grunnen svarte hår. Men, jeg er ikke lenger helt som dem. Jeg har merket at tankegangen min er blitt fornorsket. Og det er mye i filippinske kultur som jeg synes bør forandres. Kultur som for meg  var helt naturlig, før jeg reiste til Norge. 

 

                                                               Forskjellige frukt som selges på gata



 

Som for eksempel, når noen kommer tilbake til  filippinene på ferie fra utenlands, tar slektningene eller venner som en selvfølge at de skal spandere på dem når alle skal ut på tur eller utflukt. Det høres nesten rart ut hvis du som er kommet på ferie skal forvente at de andre skal betale sin del. Filippinske folk tror at alle som kommer til å tilbringe ferie der har mye penger og det er bare en naturlig ting til å gjøre. Spandere til alle. Slik gjør man ikke i Norge. Man betaler hver sin del unntatt det er noen som har sagt at han eller hun har lyst til å spandere. I grunnen er jeg glad for at jeg kan glede noen, men jeg mener at det skal  ikke være en selvfølge:

 

 

 

 

BildeHer er hjemmet til moren min på Filippinene. Jeg bodde bare her i noen dager. Resten av tiden, hos mine barn og barnebarn. 

 

Men hvorfor føler jeg meg som en gjest der og ikke hjemme? Det kan være fordi at jeg har ikke mine egne ting, ikke min egen seng og må ta hensyn til de som bor der. Jeg har ikke arbeid der og er bare der på besøk hos moren min, barna og barnebarna. Og de har sine egne rutiner.  Misforstå meg rett. Jeg er glad i familien min der og mine landsmenn og er jeg har ikke imot å ha en filippinsk opprinnelse. Men jeg er også takknemlig  for å ha kommet til Norge. Oppleve andre kulturer og fire årstider, som vi ikke har på Filippinene.

 

I Norge, har jeg mine egne ting. Jeg jobber her. Og mine venner bor her, selv om jeg har mange venner utenlands i blogverden. Egentlig, her er hjemme mitt nå, selv om jeg ser ikke ut som en nordmann. De er et ordtak på engelsk ” Home is where your heart is”. Og det er jo her i Norge mitt hjerte ligger nå. Hos mannen min og vår datter. Hos Norges befolkning.  Vel, det høres rart ut, men slik ble det etter 23 år i Norge. Hjemme eller ikke!

 

 

 



 

Dagens ord:

Ta vare på klokskap og omtanke, og slipp dem ikke av syne, min sønn.

Da blir de til liv for deg, og et vakkert kjede på din hals.

Ordspråkene 3: 21-22

Utlending51år.

Yes! Jeg er en utlending som kom til Norge i 1989. Veldig lenge siden. Jeg føler meg nesten som en nordmann. Men, selv om jeg er blitt fornorsket i mange områder, ser jeg fortsatt ut som en utlending. Vel, jeg har ikke imot å se ut som jeg er.  Gratis brunfarge året rundt, selv om egentlig ønsker jeg meg mer lysere hud, men man bør jo være fornøyd med seg selv.

 

Ettersom det er min første blogpost here, bør jeg jo presentere meg selv. ” Tittelen av bloggen min er ” Foreignerat50″ og jeg er jo det. Utlending og er over 50 år, dvs. 51 år. Jeg er en dame med mange interesser og blogging er en av dem. Har to andre blogger som er på engelsk: Josynotepad.blogspot.com og willyouhearfromme.blogspot.com. Men ettersom jeg bor  i Norge, bør jeg  jo snakke og skrive på norsk. Og dermed startet jeg denne bloggen for å bli bedre i norske språket. Norske språket mitt er blitt dårligere i det siste pga. mye lesing og skriving på engelsk og morsmålet mitt.

Jeg liker også å fotografere og lage forskjellige ting som kort, heklet og strikkket kosedyr osv. Jeg liker å se filmer og prøver å trene 3 ganger i uke. Og det mest viktigste om meg selv, som andre bør vite er at jeg er en personlig kristen. Hva mener jeg med å være en personlig kristen? Vel, jeg er jo en dame som er rett og slett bibelfrelst. Jeg elsker å lese bibel. For meg, boken er hellige og det er min rettesnor i livet.  I Guds ord får jeg inspirasjon i hverdagen og den lærer meg til  å bli en bedre person og elske min neste. Men, bevares, jeg er ikke perfekt.  Hvem er vel det? Det er derfor jeg trenger Gud i livet mitt. Han er den som er perfekt og da er det godt å ha ham som en Far. Lyset kilde. Da slapp jeg å være i mørket når jeg går sammen med ham.

Denne bloggen handler egentlig om mitt liv i Norge. Av og til, kan jeg også fortelle om fortiden min. Og det er jo spennende, synes jeg da. For  jeg er som Askepott egentlig.  Håper jeg blir kjent med mange norske bloggere. Mange kjendiser ute der:)

 

 Jobben består av å aktivisere de eldre, for jeg er nemlig en aktivitør.  Oh! Som jeg elsker jobben min. Der får jeg være kreative og det gjør hverdagen hyggeligere. Det er mye latter på arbeid, for jeg er en dame med godt humør og de eldre, de er bare snille og elskelige. Jeg synes det i hvertfall.

 

Kanskje du beygnner å bli lei av å lese om meg selv. Så jeg slutter mens leken er god. Til neste blogpost igjen da:)

 

En tanke til å fundere: En ekte venn er en engel som holder deg oppe når vingene dine har glemt hvordan det er å fly.

 

Hilsen,

JOY ( Mitt navn betyr det. Glede)