Hvor kom jeg fra?

Fortsettelsen av mitt livs historie:

Første del:
http://foreignerat50.blogg.no/mitt_liv.html



Andre del:

http://foreignerat50.blogg.no/1370973630_det_var_en_gangmin_hi.html



 

 

Min far er en sønn av en fullblods spansk mann. Så da er han halvt spansk og halvt filippinsk. Det betyr at jeg har et kvart spanskt blod i meg. Jeg er jo en blanding av to forskjellige folkeslag. Som en dag skulle også gifte seg med en mann fra et annet land. ( norsk) og få en datter som skal være en blanding av to forskjellige hudfarger. De sier at det blir fine barn av det. Ja, ja. I mine øyne  er barna mine fine, uansett hva andre sier. Alle foreldre synes at deres barn er de fineste i verden. Når jeg tenker meg om, så er giftermålet mellom to forskjellige folkeslag noe for seg. Tenk å være gift men en person med helt annen kultur, hudfarge og språk! Det er som å løse et puslespill der alle brikkene må falle på plass før du kan se det ferdig verket.  Som å bli født på nytt og lære alt fra begynnelsen. Og dette er i mitt tilfelle som kom til Norge i 1989. En ny verden åpnet seg for meg. En verden som var annerledes enn den jeg var vant med.

 
 

Så tilbake der jeg kom fra. Om min farfar.  Jeg så noen av  brevene som han hadde  skrevet på spansk språk da jeg var en liten jente. Det lå i et skap. Han signerte: Don Felipe Vidal. ” Don” er et ord som titulerer rike spanske folk på den tiden. Hvis jeg bare visste da hvor viktig det vil være for meg å ta vare på brevene, ville jeg beholdt dem. Mitt eneste skriftlig minne fra min farfar. Hvordan var farfaren min? Var han snill eller streng? Jeg glemte å spørre faren min.  Jeg som ville vite om alt, tenkte ikke på det. Hadde vel mer enn nok med daglig slit. Jeg så en bror av han som levde da, men torde ikke å snakke med han. Han var en rik mann og bodde i et stort hus. De få gangene vi ble sendt dit for å spørre om hjelp var ikke mye suksess. Han ville ikke hjelpe. Føltes ut som han skjemtes av oss.

Egentlig, skulle jeg ha lært det spanske språket. Det filippinske språket er blandet med mange spanske ord fordi vi var under spanskeherredømme i mange år. Men, jeg kunne bare noen spanske ord. Uno, dos, tres, cuatro, cinco…… Uansett er det for sent å begynne med det nå. Jeg har mer enn nok med morsmålet mitt, engelsk og det norske språket.
 

 

 

 

 

Men hva med foreldrene mine? Jeg undret på hvor de traff hverandre.  Så en dag spurte jeg min far hvor han møtte min mor. Og hvordan var det å kurtisere henne. Måtte han gjøre som de fleste ungkarene gjør? Tok han med seg en gitar og sang utenfor vinduet hvor moren min bodde for å fange hennes oppmerksomhet?  (Det var slik mannnfolkene gjorde på den tiden i hjemlandet mitt). Leide han noen andre for å synge? For det kunne man  gjøre hvis man ikke hadde en fin sangstemme. Som far som datter var vi uheldige og arvet ikke den egenskapen. Til skrekk og gru til dem som hører. Ettersom han var rik da, kjøpte han gave til henne? Hadde moren min mange beundrere? Hadde han ikke kjæreste før? Han er jo atten år eldre enn moren min.

 

Faren min fortalte meg at han kom fra en rik familie som eide mange eiendommer. Min mor selv var en datter av en av deres leietakere i et av de landene de eide. Han så henne plante ris en sol skinnende dag. Og det var «kjærlighet ved første blikk» for ham. En vakker kvinne med en Cocacola kropp (de gamle, små cocacola flaskene) og han kunne bare ikke glemme henne. “Kunne ikke spise, kunne ikke sove” før han endelig tok en avgjørelse. Han ville gifte seg med den kvinnen, uansett hva.
Min far hadde allerede problemet med synet sitt, men var ikke helt blind da. Han fortalte sine foreldre at han ønsket å gifte seg med kvinnen han så. Han var så forelsket i henne, men han sa ikke om kvinnen, som nå er min mor, likte eller elsket ham. Det var ikke spørsmål om det. Var faren min en egoist? Jeg torde ikke å spørre. 



Sannsynligvis, skjønte besteforeldrene mine at min far en dag skulle bli blind, og trengte noen til å ta vare på ham. Så arrangerte de ekteskapet. Hva kunne min mor si da? Hennes rolle var bare å adlyde sine foreldre. Hva kunne hennes foreldre da si? De var fattige og tenkte kanskje at det vil være en sjanse for min mor å få et bedre liv sammen med min far som da var rik. Lite visste de at det ville være et liv fullt av hjertesorg og lidelse. En veldig trist kjærlighetshistorie.

 Mange år hadde gått og flere barn kom. Født til å lide. Født til å kjempe for å overleve. Utstyrt med lite tro som ble sådd i deres hjerter. Tro som ble tapt og funnet igjen når de forsto betydningen av deres vanskelige liv.

 

 

“Hvorfor er du blind?” Spurte jeg min far. Han fortalte meg at da han var ung, ble han syk og var døden nær, og da han kom tilbake til seg selv, ville ikke synet hans komme tilbake til det normale igjen. “Var det den virkelige grunnen?” mumlet jeg. Han sa at han ikke var sikker. “Mener du å si at du ikke kunne se et glimt av meg, eller noe rundt deg?”  spurte jeg ham. “Nei,” sa han. Men om natten, hvis han fokuserte øynene i lyset, kunne han se en refleksjon av det. Svaret han ga meg gjorde meg veldig trist. Jeg ville at han skulle se meg og mine søsken. Jeg tenkte at han kunne ha vært stolt av oss. Det måtte være en drøm for en far å kunne se hans egne barn. Men hva kunne han gjøre da? 
  
 

 Men mitt  unge sinn trengte svar for så mange ting. Det var veldig vanskelig å akseptere at min far var blind.
 Vi hadde et alter i huset som vi brukte når vi ba. Og da tenkte jeg på Gud. Jeg spurte min far: «Hvor er Gud? Kan han gjøre noe? Hvorfor kan han ikke gjøre deg frisk? Hvem er hans far og hans fars far? Igjen, hans svar gjorde mitt hjerte veldig tungt. Han sa at Gud er i himmelen og alt skjer i henhold til hans vilje. Han sa at han er begynnelsen og slutten, og alt vi kunne gjøre var å be. «Be? Hører han oss? “Min far sa at vi må bare være tålmodig. “Hvor lenge må jeg vente? ” spurte jeg. Jeg tenkte på min mor som gjorde alt arbeid for å forsørge oss. Jobbet som en mann. Hun bør ha et bedre liv. Så ikke Gud det da? Jeg ønsket at det var min far som skulle vise meg veien og ikke omvendt. Jeg ønsket å ha et normalt familieliv hvor min far jobbet og min mor var hjemme og passet på sine barn. Og Gud kunne gjøre noe med det. Han var så mektig likevel. Hvor er du Gud? Intet svar fra han …. Det var det jeg tenkte……

 

 Jeremia 29:11

 

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

 

 

 Forsetter…

Bildene er tatt på Filippinene 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top