Mitt livshistorie

Dette er fortsettelsen av historien om mitt liv fra barndommen av og i voksen alder før jeg kom til Norge.  Jeg har sagt det før (forrige innleggene) at jeg skriver denne historien for å inspirere andre som har det vanskelig. Det går an å komme seg ut av elendigheten uansett hva den måtte være med hardt arbeid og med troen til Guds hjelp. De som har vært slem mot meg har bare vært brukt av Gud til å forme meg til en kvinne som jeg er nå. Jeg har tilgitt dem og ønsker dem vel. Jeg har det bra nå og er lykkelig.

Å kunne skrive om det som har vært vond og som har ligget i mine tanker i mange år er terapi for meg. I tillegg, utvikler jeg norske ferdigheten min og det trengs.

 Jeg har delt denne historien på min engelske blogg, men nå skriver jeg den på norsk. Har nettopp begynt med å skrive og derfor det er mye igjen. Mye å fordøye og smerter at jeg trenger en pause av og til og heller skrive om nåtiden min som er mer lystbetont.

 source
Fattigdommen spredte oss som sauer, som trengte en hyrde. Farmoren fant ut at det ville være bedre for oss å bo hos noen av våre slektninger, som hadde bedre liv enn vi hadde, slik at vi kunne få skolegang. Så ble jeg sendt til en av mine tanter mot min egen vilje. Foreldre mine hadde vel ikke noe valg heller, når de ikke klarer å brødfø oss alle sammen. Faren som var blind og det var bare moren som forsørget oss. Men jeg var redd for å forlate hjemmet og var veldig engstelig. Jeg visste ikke hvordan disse slektningene ville behandle meg. Ville jeg ha en bedre fremtid i deres varetekt? Mange spørsmål som surret i mitt unge sin. Min to år eldre søster var allerede hos dem fra før og det ga meg litt mot til å være borte fra mor og far og yngre søsken.

                                      
Min tante og hennes mann eide to hus. Den første brukte de som verksted i tillegg som leilighet og den andre som et permanent bosted. Min søster bodde i det første huset, gikk på skole der mens jeg bodde i det andre huset. Hver helg kommer min søster hjem sammen med dem. Da ble jeg så glad hver gang vi kunne være sammen. Å ha noen jeg kunne betro meg med og bli trøstet. Å føle at man er ikke alene i verden ga meg styrke.
 Tanten vår (søsteren til faren vår) var ikke slem i det hele tatt. Hun slo ikke oss, men gjorde ikke noe for å gjøre livet bedre for oss, som er da hennes nieser.  Kanskje fordi hun selv ikke hadde noe jobb og ble bare forsørget av hennes mann. Ja, vi ble sendt til skole, men ble behandlet som hushjelper. Jeg forsto selvfølgelig at vi måtte betale for hva vi spiser og for skolegang. Jeg hadde ikke noe imot å jobbe selv heller. Var vant til det, men jeg følte at det ikke var riktig fordi vi spiste ikke sammen med dem, men etter  at de var ferdig. Uansett hvor sultne vi var, måtte vi vente til alle var ferdig med å spise. Naboene visste ikke engang at vi er slektninger av husets eier. Vi fikk ikke lov til å snakke med dem.

   

 

Mannen til min tante var en meget streng mann . Han likte ikke at vi gjør ingen ting.  Jeg skalv inni meg hver gang han var hjemme. Jeg var så redd for at han skulle se meg sittende, selv om alt arbeid var unnagjort. Han kunne bli sint. Hvis det ikke finnes noe mer arbeid for meg å gjøre, finner han alltid noe å sysselsette meg med som for eksempel å vaske toalettene to ganger i samme dag. Han likte ikke at vi tok oss en pause.

En dag, hadde jeg et uhell og brakk toppen av en cisterne på toalettet. Da ble jeg så redd. Redd for hva mannen til min tante skulle gjøre for å straffe meg. Der og da hadde jeg bare lyst til å forsvinne enn å møte hans vrede. Søsteren min, som var hjemme den tiden kunne ikke gjøre noe heller. Jeg gråt og gråt og ba til Gud om hjelp til å få slippe straffen, som jeg visste at jeg kommer til å få. Da min onkel kom hjem og fant ut hva som skjedde, slo han meg så hardt på ansiktet. Jeg var så sjokkert og jeg ble nesten lamme av frykt foran ham. Tårene ville ikke komme ut av redsel at han ville slå meg engang til hvis jeg gråt mens han kikket sint på meg. Han var en stor og sterk mann og jeg var en liten ni år gammel jente. Men hva kunne jeg gjøre? Gråt stille da han forlot meg og lettet over at han bare slo meg en gang. Jeg trodde han skulle straffe med mer enn det. Uansett ville jeg ikke være der lenger. Jeg ville hjem til mine foreldre for å få trøst. Jeg lurte på om hvis de bare viste hvordan jeg hadde det, hvordan ville de reagert da? De kunne kanskje ikke gjøre noe heller ettersom faren min er blind og moren min kom bare fra et fattig vilkår. Det vil kanskje bare knuse deres hjerte og jeg ville bli enda mer trist.
 Ikke nok med det, noen av mine fettere var ikke snille mot meg heller. Det virket som de har arvet farens væremåte å behandle meg. En eldre kusine slo meg bare pga. jeg hadde skåret en sitron på feil måte, ifølge henne. Hvordan kunne jeg vite hvordan hun ville ha det? Hun fortalte meg ikke fra begynnelsen. Forresten, hun trengte bare saften av det og sitronen ville bare bli presset sammen allikevel.  Hvem bryr seg da hvordan jeg deler dem i to? Men det gjorde hun. Fra da av, hatet jeg også henne.

source

 

En av hennes bror elsket å få meg til å gråte. Nå og da brukte han hodeputen min som dørmatte for å tørke bort støvet fra føttene hans. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn gråte. Hvem ville trøste meg? Ingen! I tillegg var de som små sjefer også. Gjør dit og dat.  Hent dit og dat. Klø meg på foten eller massere ryggen min. Det virket som de alltid finner på noe som jeg måtte gjøre for dem. Jeg hatet dem, og jeg gråt mye . Tårene var min venn. Jeg skulle ønske at vi ikke var fattige. Jeg skulle ønske jeg kunne endre på det elendig livet mitt . “Hvor er du Gud ? ” Det var ropet fra mitt hjerte . Jeg gråt og ba, men jeg trodde at Gud hadde problemer med å høre min bønn om hjelp. Kanskje en dag ville han lytte . Lytte til min bønn om hjelp . Høre ropet fra den som er undertrykt . Jeg følte meg så alene. Ville det være bedre å be til den onde  isteden? Tanken skremte meg, men kanskje han kunne hjelpe meg . Men han var ikke tilstede. Kanskje det var han som var med meg da derfor  livet mitt så vanskelig. Jeg flyktet da til eventyr verden hvor jeg kunne være en prinsesse og har alt jeg kunne ønske meg…….der kunne jeg i hvert fall smile. I den virkelig verden har det bare vært kun hat og smerter som bodde i mitt hjerte og lykken og smil var fremmed for meg.

 

Jeremia: 29:11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker  og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

JOY

Hvis dere har lyst, kan dere lese begynnelsen her:

1.http://foreignerat50.blogg.no/1367953872_askepottjeg.html

2.http://foreignerat50.blogg.no/1370973630_det_var_en_gangmin_hi.html

3.http://foreignerat50.blogg.no/1371970951_kjrlighet_ved_frste_b.html

4.http://foreignerat50.blogg.no/1373087161_hva_forandret_livet_m.html