Strid om arven

Strid om arven

Fortsettelsen av min livshistorie (tredje del) 

Første del: Askepott

Andre del: Det var en gang det var mørk

LVB

 

Jeg vet at det er mye trist å lese, men det var en fortid som formet meg som jeg er i dag. Et lykkelig og takknemlig menneske og derfor deler jeg den som sagt for å inspirere de som har det tøft. Det finnes håp for den som ikke gir opp.

 

Selv om min far kom fra en rik familie, da farfaren min døde, klarte ikke farmor å styre alle eiendommene som min farfar etterlot. Hun hadde en advokat som styrte alt og søsknene til min far tok det de fikk makt over. Faren min som var blind var hjelpeløs. I tillegg, advokaten som hjalp min bestemor til å forvalte eiendommene lurte henne. Litt etter litt tok advokaten over eierskapet av lande områdene fra min bestemor. Eiendommene som hadde kostet mange liv mange år etterpå da noen av søsknene mine prøvde å gå rettens vei for å få eiendommene tilbake. Det var ikke en av mine søsken eller slektningers liv eller leietakere som passet over eiendommene som gikk tapt, men en ulykke skjedde under prosessen av rettsmøtet. Uskyldige mennesker døde. Sjåføren som kjørte bilen til min søster da de skulle til en rettsak angående eiendommen sovnet bak rattet og kjørte på en del små hus og de som bodde der ble såret og en del ble drept. De var familie med små barn som sov. Det var så tragisk. Søsteren min og sjåføren overlevde, men konsekvensene var fatale. Jeg sa at kanskje eiendommene egentlig ikke tilhører bestefaren vår eller oss i første omgang, og vi ikke bør prøve å få det tilbake. Siden vår bestefar var egentlig ikke en filippinsk mann, men en spansk en. Hvordan foreldrene hans fikk tak i så mange eiendommer som immigrerte på Filippinene var ukjent for oss. Jeg fortalte dem at vi bør i stedet ta vare på det vi allerede har. Vi hadde ikke rikdommene, men Gud har gitt oss visdom og forståelse som et verktøy for å gjøre et bedre liv for oss.

 Uansett, min far fikk et stykke land som vi fikk disponerte, men siden han var blind, kunne han ikke dyrke det. Og hvis han ansette noen til å jobbe for ham, lurte de bare ham med avlinger. Jeg syntes synd på faren min som ikke kunne gjøre noe. Vi var hjelpeløse som så alt, men kunne ikke hjelpe ham. Jeg var virkelig sint på dem. Hvordan kan de gjøre en slik forferdelig ting? Ikke har de hjerter heller? Syntes de ikke synd på oss? Noen av dem hadde til og med motet til å skremme oss av og til om natten ved å lage støy rundt huset og slo mot veggen. Vi var redde alle sammen, men moren sa at så lenge vi var inne, de kunne ikke skade oss. Det virket som noen ønsket å skremme oss bort. Hvordan var det for min far som ikke så og ikke kunne engang forsvare oss fra de onde mennesker, var det ingen av oss som spurte.

En dag snakket en av mine tanter med faren min. Hun sa at hun trengte en kapital for å starte en bedrift, og siden min far ikke kunne ta vare på eiendommen hans, kunne de isteden selge den til en fetter og til gjengjeld vil hun isteden forsørge oss. Hørtes ut som det var en fin idé, og min far samtykket. Eiendommen ville bli tatt vare på av en slektning likevel. Selvfølgelig, var det bare en muntlig avtale. Da bedriftene som min tante startet mislyktes ble vi igjen med ingenting. Vi var da som tiggere som tigget etter mat for å overleve. Livet var så urettferdig. Hver gang min far sendte oss til tante for å be om hjelp, følte vi at var bare der for å sette mer byrde på henne. Hun kunne ikke gi noe hjelp uansett, så vi sluttet å spørre. Noen av mine søsken fikk bo hos henne for en stund, og hun sendte dem til skolen som ga dem fundament i livet. Det var snilt av henne allikevel.

Dette tanten av meg var gift med en advokat og hadde ingen barn. Hun adopterte meg først. Da var jeg to år gammel. Kanskje det var hennes måte å hjelpe foreldrene mine. For å lette byrdene av å forsørge så mange barn eller hennes ønske å være mor. Jeg visste ikke. Hvordan var det for min mor å måtte gi en av hennes barn, var det ingen som tok hensyn. Hun adlød bare hennes svigermor som foreslo ideen for å hjelpe oss. Da min tante tok meg fra mine foreldre, behandlet hun meg som sin eget, og prøvde alt for å gjøre meg komfortabel. Men til min tantes forferdelse, gråt jeg veldig mye, hadde jeg hørt i ettertid. Så hun leverte meg tilbake til mine foreldre og adopterte min yngre søster i stedet som var seks måneder gammel da. Min søster som vi trodde var for ung til å kunne forstå da hadde lidd på sin egen måte. Vokste opp, fant sannheten, og følte at hun ikke hørte hjemme noe sted.
 Etter at min tante hadde levert meg tilbake, hadde jeg vært på besøk der i ny og ne sammen med farmoren. Men merkelig nok, jeg fikk ikke lenger lov å få være sammen med dem på stuen, men hver gang måtte være på kjøkkenet eller i et rom der min tante ikke kunne se meg. Kanskje fordi jeg ikke likte å være sammen med henne, bestemte hun seg kanskje for å ikke  like meg heller. Jeg forsto ikke, i hvert fall ikke i mitt barnesinn.
En gang i blant ble vi invitert til våre yngre søsters bursdag, men vi følte oss bare malplassert fordi vi hadde på oss gamle klær, og vi så ut som tiggere i sammenligning med de andre som var der som også ble invitert. Vår yngre søster hadde fine klær, og min tante så ut som en kjendis for meg. Jeg tenkte på min mor som så ut som en hushjelp i forhold til tante. Jeg misunte min yngre søster da fordi hun hadde et fint liv, hadde alltid hatt mat på bordet og hadde sin egen barnepike. Mens vi hadde på oss gamle klær og måtte ta vare på oss selv i en tidlig alder. Men, vi hadde ikke noe valg. Det var vår skjebne i livet. Tårene var min ledsager og jeg var et ensom barn. Synes synd på alle som jeg elsker. Og jeg så opp til Gud, og det var ingen hjelp å få …trodde jeg.

Fortsetter:

For jeg vet hvilke tanker jeg har med  dere, sier Herren,

fredstanker og ikke ulykkestanker.

Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Jeremia 29:11

Hvor kom jeg fra?

Igjen forsetter jeg å dele historien min, ikke for å få sympati eller at andre skal synes synd på meg, men for å inspirere andre at uansett hvor vanskelig fortiden hadde vært, så er det håp for hver og en.

Første del : Askepott

Andre del: Det var en gang det var mørk

Min far er en sønn av en spansk ektepar som kom til Filippinene for mange år siden. Filippinene var under spansk herredømme i mange hundre år.  Faren min er halvt spansk og halvt filippinsk. Det betyr at jeg har et kvart spansk blod i meg. Jeg er jo en blanding av to forskjellige folkeslag, som en dag skulle også gifte seg med en mann fra et annet land.(norsk) og skulle få en datter som skulle være en blanding av to forskjellige hudfarger. De sier at det blir fine barn av det. Ja, ja. I mine øyne er barna mine fine, uansett hva andre sier. Alle foreldre synes at deres barn er de fineste i verden. Når jeg tenker meg om, så er giftermålet mellom to forskjellige folkeslag noe for seg. Tenk å være gift med en person med helt annen kultur, hudfarge og språk! Det er som å løse et puslespill der alle brikkene må falle på plass før du kan se det ferdig verket.  Som å bli født på nytt og lære alt fra begynnelsen. Og dette er i mitt tilfelle som kom til Norge i 1989. En ny verden åpnet seg for meg. En verden som var annerledes enn den jeg var vant med.

Men tilbake der jeg kom fra. Om min farfar.  Jeg så noen av brevene som han hadde  skrevet på spansk språk da jeg var en liten jente. Det lå i et skap. Han signerte: Don Felipe Vidal. ” Don” er et ord som titulerer rike spanske folk på den tiden. Hvis jeg bare visste da hvor viktig det vil være for meg å ta vare på brevene, ville jeg beholdt dem. Mitt eneste skriftlig minne fra min farfar. Hvordan var farfaren min? Var han snill eller streng? Jeg glemte å spørre faren min.  Jeg som ville vite om alt, tenkte ikke på det. Hadde vel mer enn nok med daglig slit. Jeg så en bror av han som levde da, men torde ikke å snakke med han. Han var en rik mann og bodde i et stort hus. De få gangene vi ble sendt dit for å spørre om hjelp var ikke mye suksess. Han ville ikke hjelpe. Føltes ut som han skjemtes av oss.

Egentlig, skulle jeg ha lært det spanske språket. Det filippinske språket er blandet med mange spanske ord fordi vi var under spanske herredømme i mange år. Men, jeg kunne bare noen spanske ord. Uno, dos, tres, cuatro, cinco…… Uansett er det for sent å begynne med det nå. Jeg har mer enn nok med morsmålet mitt, engelsk og det norske språket.
 

Men hva med foreldrene mine? Jeg undret på hvor de traff hverandre.  Så en dag spurte jeg min far hvor han møtte min mor. Og hvordan var det å kurtisere henne. Måtte han gjøre som de fleste ungkarene gjør? Tok han med seg en gitar og sang utenfor vinduet hvor moren min bodde for å fange hennes oppmerksomhet?  (Det var slik mannfolkene gjorde på den tiden i hjemlandet mitt). Leide han noen andre for å synge? For det kunne man gjøre hvis man ikke hadde en fin sangstemme, som faren min. Og jeg uheldigvis arvet den genen. Til skrekk og gru til dem som hører. Ettersom han var rik da, kjøpte han gave til henne? Hadde moren min mange beundrere? Hadde han ikke kjæreste før? Han er jo atten år eldre enn moren min.

 

Faren min fortalte meg at han kom fra en rik familie som eide mange eiendommer. Min mor selv var en datter av en av deres leietakere i et av de landene de eide. Han så henne plante ris en sol skinnende dag. Og det var «kjærlighet ved første blikk» for ham. En vakker kvinne med en Cocacola kropp (de gamle, små cocacola flaskene) og han kunne bare ikke glemme henne. “Kunne ikke spise, kunne ikke sove” før han endelig tok en avgjørelse. Han ville gifte seg med den kvinnen, uansett hva.
Min far hadde allerede problemet med synet sitt, men var ikke helt blind da. Han fortalte sine foreldre at han ønsket å gifte seg med kvinnen han så. Han var så forelsket i henne, men han sa ikke om kvinnen, som nå er min mor, likte eller elsket ham. Det var ikke spørsmål om det. Var faren min en egoist? Jeg torde ikke å spørre. 

Sannsynligvis, skjønte besteforeldrene mine at min far en dag skulle bli blind, og trengte noen til å ta vare på ham. Så arrangerte de ekteskapet. Hva kunne min mor si da? Hennes rolle var bare å adlyde sine foreldre. Hva kunne hennes foreldre da si? De var fattige og tenkte kanskje at det vil være en sjanse for min mor å få et bedre liv sammen med min far som da var rik. Lite visste de at det ville være et liv fullt av hjertesorg og lidelse. En veldig trist kjærlighetshistorie.

 Mange år hadde gått og flere barn kom. Født til å lide. Født til å kjempe for å overleve. Utstyrt med lite tro som ble sådd i deres hjerter. Tro som ble tapt og funnet igjen når de forsto betydningen av deres vanskelige liv.

“Hvorfor er du blind?” Spurte jeg min far. Han fortalte meg at da han var ung, ble han syk og var døden nær, og da han kom tilbake til seg selv, ville ikke synet hans komme tilbake til det normale igjen. “Var det den virkelige grunnen?” mumlet jeg. Han sa at han ikke var sikker. “Mener du å si at du ikke kunne se et glimt av meg, eller noe rundt deg?”  spurte jeg ham. “Nei,” sa han. Men om natten, hvis han fokuserte øynene i lyset, kunne han se en refleksjon av det. Svaret han ga meg gjorde meg veldig trist. Jeg ville at han skulle se meg og mine søsken. Jeg tenkte at han kunne ha vært stolt av oss. Det måtte være en drøm for en far å kunne se hans egne barn. Men hva kunne han gjøre da? 

 Men mitt  unge sinn trengte svar for så mange ting. Det var veldig vanskelig å akseptere at min far var blind.
 Vi hadde et alter i huset som vi brukte når vi ba. Og da tenkte jeg på Gud. Jeg spurte min far: «Hvor er Gud? Kan han gjøre noe? Hvorfor kan han ikke gjøre deg frisk? Hvem er hans far og hans fars far? Igjen, hans svar gjorde mitt hjerte veldig tungt. Han sa at Gud er i himmelen og alt skjer i henhold til hans vilje. Han sa at han er begynnelsen og slutten, og alt vi kunne gjøre var å be. «Be? Hører han oss? “Min far sa at vi må bare være tålmodig. “Hvor lenge må jeg vente? ” spurte jeg. Jeg tenkte på min mor som gjorde alt arbeid for å forsørge oss. Jobbet som en mann. Hun bør ha et bedre liv. Så ikke Gud det da? Jeg ønsket at det var min far som skulle vise meg veien og ikke omvendt. Jeg ønsket å ha et normalt familieliv hvor min far jobbet og min mor var hjemme og passet på sine barn. Og Gud kunne gjøre noe med det. Han var så mektig likevel. Hvor er du Gud? Intet svar fra han …. Det var det jeg tenkte……

 

 Jeremia 29:11

 

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.