Hei mine venn! Hvordagn går det med lørdagen din? Her hos meg har det gått kjempefort å få gjort ting unna.
Ikke noe rart når vi står opp før hanen galer:)
Jeg har gjort ferdig husrengjøring. Og endelig fikk jeg tiden til å brette klærne som ble vasket og brukt i det siste 14 dager. Må ha en styrke dag i morgen da.
Så til matretter. Hadde egentlig planlagt å bake verdens beste kake, men jeg glemte å se etter om vi hadde nok sukker i skuffen før mannen min skulle handle ingrediensene for meg. Og da jeg skulle beygnne å bake fant jeg ut at det blir for lite sukker. Men jeg vet råd. Fant en oppskrift som ikke krevde så mye sukker. Og det er denne Sommerfirkløver kake.
Pisket tre egg og 1 og halv desilter sukker til eggedosis.
Etterpå blandet jeg en spiseske potetmel, 100 grams mandler og en ts bakepulver
Bredd deigen utover en bakerpapirkledd langpanne og stek i 175 grader i 15 minutter.
Vendt kaken over på et sukret matpapir og avkjølte den før pynting
pisket 4 dl fløte med 1 ss sukker og hakket sjokolade
halve av kremen og sjokolade smøres på kaken før man rulle kaken fra langsiden
Hatt resten av kremen utenpå den rullede kake og pyntet med hakket sjokolade. Jeg skal pynte med bær senere eller før jeg skal servere den.
Jeg skal fryse den egentlig og serveres til torsdag for da har jeg bursdag og svigermoren komme sikkert på besøk. Pleier ikke å ferie bursdager her i huset:)
Etter kakebakingen, laget jeg lunsj/ middag til meg og min mann. Det e rhelg og det blir mintur til å lage mat.
Denne gangen blir da blektsput og scampi
blandes med en ss eddikk, løk, hvitløk, pepper, salt og laurbærblad og gir en oppkok
scampi blandes ikke ennå
ikke purreløk og chili heller
blande en boks med kokosmelk i gryten og la det koke i ett minutt
tar opp blekkspruten og koke kokosmelken til den bli halvert
til slutt blande alle ingrediense i gryten og koke i fem minutter
og her er den ferdig og jeg og mannen min spiste middag halv ett:)
Det er alltid lys bak de mørke skyene. Det er alltid hjelp fra ovenfra for dem som stoler på Gud. Han førte meg der jeg er nå, selv om fortiden min har vært veldig smertefulle. Så vondt at jeg prøvde å begå selvmord gang. Men Gud reddet meg. Jeg lærte mye, og Gud brukte alle de vanskelighetene som jeg opplevde, og folk som hadde vært involvert i livet mitt til å forme meg som den kvinnen han ville at jeg skulle bli. Og jeg er fortsatt under oppbygging og er veldig takknemlig.
Jeg mistet….
En dag, da jeg var tre år gammel ( jeg fant ut senere pga. et bilde nederst) jeg og min to år eldre søster var sultne. Det var ingen mat hjemme så vi fant ut at vi kunne lete etter en kokosnøtt som kunne ha falt ned fra et kokostree. Derfor tok vi med oss en dolk (en stor kniv) til å bruke hvis vi finner noe. Planen var å dele kokosnøtten i to og spise hva som var inni. Og til vår store glede fant vi en. Men, vi måtte dele kokosnøtten med dolk. Min eldre søster prøvde og prøvde, men til ingen nytte. Jeg fortalte henne at hun måtte la meg prøve, men hun ville ikke la meg gjøre det. Jeg tenkte ikke at hvis hun som var fem år ikke klarte, hvordan jeg skulle klare det som var 3 år. Merkelig nok, husker jeg alt det som skjedde. Da plasserte jeg begge hendene mine rundt kokosnøtten og fortalte henne at jeg ikke ville ta den bort hvis hun ikke lar meg prøve. Hun fortalte meg at hvis jeg ikke ville ta hendene mine bort, kommer fingrene mine til å bli hugget av med dolken. Men jeg trodde ikke at hun ville gjøre det mot meg. Kanskje hun trodde at jeg ville fjerne hendene mine rundt kokosnøtten. Men, jeg tok feil og hun tok feil. Det skjedde så fort. Jeg la merke til at jeg blødde og to av fingrene mine i min venstre hånd knapt hang. Alt jeg kunne huske var at da min mor kom hjem, skyndte hun seg for å ta meg til en lege i byen. Min eldre søster hadde gjemt seg for lengst fra vår far. Hun var redd for å bli straffet for det hun hadde gjort mot meg. Nå kan jeg tenke; hun var bare et barn, og hvem kan klandre henne? Men jeg klandret henne i mange år og ga henne skylden for alle de gale valgene jeg gjorde i livet pga. det som skjedde. For all mobbingen jeg måtte gjennomgå. Jeg var så ulykkelig. Overalt jeg gikk, gjemte jeg min venstre hånd. Inntil jeg kom til Norge hvor jeg fikk hjelp slik at jeg kunne få en finger protese.
Tilbake til fortiden? Legen behandlet meg. Han sydde mine to fingre på plass, men det gikk ikke bra med den midterste finger. Og tro meg eller ikke jeg lette etter den ene fingeren som jeg trodde hadde mistet der kokosnøtten lå. Jeg skjønte ikke at den hadde råtnet bort. Jeg dro der ofte for å lete etter den. Jeg gråt mye fordi jeg ikke kunne finne den. Høres dumt ut, men jeg forsto egentlig ikke hva skjedde i mitt barnesinn? Jeg var bare et barn på jakt etter noe som jeg hadde mistet og ville ha tilbake. Jeg var så skamfull over min manglende finger. Min søster ga meg skylden for det som skjedde fordi jeg var så sta. Kanskje hun hadde rett, men jeg var bare tre år gammel, og visste ikke bedre. Og jeg har betalt for min stahet.
Jeg så dette bildet fra vår fjerde søsters bursdag som ble adoptert av vår tante. Jeg gråt fordi jeg så min venstre hånd med bare fire og en halv fingre. Jeg var 3 år og ni måneder gammel. Men når det er sagt, har jeg også klart å tilgi min eldre søster. Hun har hjulpet meg veldig mye i ettertid og har vært så snill mot meg. Gud hjalp meg å tilgi og gjøre det beste ting ut av livet. Og Gud har gjort meg fri slik at ting jeg gjemte før kunne jeg nå fortelle fritt.
Da jeg var i første klasse, brukte læreren vår til å sjekke neglene våre for å se om de var rene og jeg var så flau at jeg satte min høyre hånd over min venstre hånd for å dekke min manglende finger. Jeg tror hun forsto. Hun kikket bare på hendene mine, men sa ingenting.
Litt solskinn historie
Jeg er født nysgjerrig og etter at jeg har lært å lese, begynte jeg å lese Det nye testamente. Den eneste bok vi hadde hjemme. Det som var trist var at dess mer jeg leste dess mer jeg ikke skjønte. Hvorfor Jesus måtte dø? Hvorfor lot han andre korsfeste ham? Mange ting som jeg ikke skjønte. Men jeg elsket bibelhistorier likevel. Så en dag ga lærerinnen våres oss en prøve i religionsfaget Og den som skulle klare å få de høyeste poeng ville motta en belønning. Og gjett hva? Jeg vant. Hun visste ikke at jeg vet så mye fra bibelen fordi den var den eneste boken vi hadde hjemme. Belønningen var en notatpapir og en penn. Wow! For meg, gavene var uforglemmelig. Og ikke bare det, jeg fikk respekt fra mine klassekamerater. Jeg hadde også vært flink i alle fagene i barneskole og det kompenserte for hva jeg manglet av både fine klær, mat og en finger til og med. Jeg har jeg noe jeg kunne være stolte av. Jeg tenkte at kanskje det er håp for en som meg også … .en dag!
fortsettelse følger…
“For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere,” sier Herren, “planlegger å blomstre deg og ikke å skade deg, planer om å gi deg håp og en fremtid.”
Jeremia 29:11
JOY
God morgen! Artig med en ny dag og nye muligheter. Ettersom jeg hadde ikke vært ut på tur denne uken gravde jeg frem igjen gode minner fra en av kjøreturene mannen min og jeg har hatt i fjor sommer. Vi var vel på vei til Kragerø da jeg tokk disse bildene. Han kjørte og jeg knipset.
Opps! Før man vet ordet av det er det kveld igjen. Dagen har vært innholdsrike, i hvert fall for min del og håper til deg også.
Dagen hos meg begynner alltid i fem tiden hvor jeg bruker tiden først til en stille stund med Gud og etterpå forsette med å lese en del blogginnlegg og legge ut noe. Det blir første høydepunkt.
Så bli det frokost med min kjære som er hellig for oss to…særlig når mannen ordner frokost til oss. Varmer opp teen min og rister to brødskiver for meg. Jeg er jo bortskjemt av kjærlighet her hjemme. Han får masse kyss og klemmer tilbake. Man kan ikke gi for mye takknemlighet heller..
Nå er det fredagskveld og det er godt å se seg tilbake på hva gjorde ens dag spennende.
På arbeid i dag begynte jeg dagen med steke sveler for å servere til de eldre at åt kaffe.
Så ble det bingo..populær aktivitet for alle. Artig å vinne premie:)
Dagens aktiviteter ble avslutttet med en konsert. Vi leide en mann som heter Dagfinn Gården for å underholde
og han fikk danseføttene til å virke.
De eldre, ansatte og sykepleier studentende danset så mye at alle sammen ble svette. Men så artig var det. Det va mye klapping og alle har sunget med.
Arbeidsdagen ble avsluttet med kaffe og kake som sykepleier studentene bakte og spanderte til alle fordi det var deres siste arbeidsdag på sykehjemmet denne gangen.
Ikke noe rart at jeg elsker jobben min:)
Min trofaste mann ventet som regel hjemme med varm middag:) Dagens høydepunkt det også.
Til slutt, dro jeg til Ørland Kirke for å delta ( jeg ble invitert) til Internasjonal Kvinnebønnedag. Det er felles for hele verden.
Det var da veldig koselig det også selv om jeg var den eneste som var en utlending.
Jeg trodde at det var fra flere nasjoner, men det var flere utlendinger som ble invitert, men det var bare jeg som kom.
Men artig å være sammen med norske damer også. Jeg ble sittende med en eldre dame og som dere vet, jeg er ekspert til å snakke med dem. Flere års erfaring:)
Jeg vet at det er mye trist å lese, men det var en fortid som formet meg som jeg er i dag. Et lykkelig og takknemlig menneske og derfor deler jeg den som sagt for å inspirere de som har det tøft. Det finnes håp for den som ikke gir opp.
Selv om min far kom fra en rik familie, da farfaren min døde, klarte ikke farmor å styre alle eiendommene som min farfar etterlot. Hun hadde en advokat som styrte alt og søsknene til min far tok det de fikk makt over. Faren min som var blind var hjelpeløs. I tillegg, advokaten som hjalp min bestemor til å forvalte eiendommene lurte henne. Litt etter litt tok advokaten over eierskapet av lande områdene fra min bestemor. Eiendommene som hadde kostet mange liv mange år etterpå da noen av søsknene mine prøvde å gå rettens vei for å få eiendommene tilbake. Det var ikke en av mine søsken eller slektningers liv eller leietakere som passet over eiendommene som gikk tapt, men en ulykke skjedde under prosessen av rettsmøtet. Uskyldige mennesker døde. Sjåføren som kjørte bilen til min søster da de skulle til en rettsak angående eiendommen sovnet bak rattet og kjørte på en del små hus og de som bodde der ble såret og en del ble drept. De var familie med små barn som sov. Det var så tragisk. Søsteren min og sjåføren overlevde, men konsekvensene var fatale. Jeg sa at kanskje eiendommene egentlig ikke tilhører bestefaren vår eller oss i første omgang, og vi ikke bør prøve å få det tilbake. Siden vår bestefar var egentlig ikke en filippinsk mann, men en spansk en. Hvordan foreldrene hans fikk tak i så mange eiendommer som immigrerte på Filippinene var ukjent for oss. Jeg fortalte dem at vi bør i stedet ta vare på det vi allerede har. Vi hadde ikke rikdommene, men Gud har gitt oss visdom og forståelse som et verktøy for å gjøre et bedre liv for oss.
Uansett, min far fikk et stykke land som vi fikk disponerte, men siden han var blind, kunne han ikke dyrke det. Og hvis han ansette noen til å jobbe for ham, lurte de bare ham med avlinger. Jeg syntes synd på faren min som ikke kunne gjøre noe. Vi var hjelpeløse som så alt, men kunne ikke hjelpe ham. Jeg var virkelig sint på dem. Hvordan kan de gjøre en slik forferdelig ting? Ikke har de hjerter heller? Syntes de ikke synd på oss? Noen av dem hadde til og med motet til å skremme oss av og til om natten ved å lage støy rundt huset og slo mot veggen. Vi var redde alle sammen, men moren sa at så lenge vi var inne, de kunne ikke skade oss. Det virket som noen ønsket å skremme oss bort. Hvordan var det for min far som ikke så og ikke kunne engang forsvare oss fra de onde mennesker, var det ingen av oss som spurte.
En dag snakket en av mine tanter med faren min. Hun sa at hun trengte en kapital for å starte en bedrift, og siden min far ikke kunne ta vare på eiendommen hans, kunne de isteden selge den til en fetter og til gjengjeld vil hun isteden forsørge oss. Hørtes ut som det var en fin idé, og min far samtykket. Eiendommen ville bli tatt vare på av en slektning likevel. Selvfølgelig, var det bare en muntlig avtale. Da bedriftene som min tante startet mislyktes ble vi igjen med ingenting. Vi var da som tiggere som tigget etter mat for å overleve. Livet var så urettferdig. Hver gang min far sendte oss til tante for å be om hjelp, følte vi at var bare der for å sette mer byrde på henne. Hun kunne ikke gi noe hjelp uansett, så vi sluttet å spørre. Noen av mine søsken fikk bo hos henne for en stund, og hun sendte dem til skolen som ga dem fundament i livet. Det var snilt av henne allikevel.
Dette tanten av meg var gift med en advokat og hadde ingen barn. Hun adopterte meg først. Da var jeg to år gammel. Kanskje det var hennes måte å hjelpe foreldrene mine. For å lette byrdene av å forsørge så mange barn eller hennes ønske å være mor. Jeg visste ikke. Hvordan var det for min mor å måtte gi en av hennes barn, var det ingen som tok hensyn. Hun adlød bare hennes svigermor som foreslo ideen for å hjelpe oss. Da min tante tok meg fra mine foreldre, behandlet hun meg som sin eget, og prøvde alt for å gjøre meg komfortabel. Men til min tantes forferdelse, gråt jeg veldig mye, hadde jeg hørt i ettertid. Så hun leverte meg tilbake til mine foreldre og adopterte min yngre søster i stedet som var seks måneder gammel da. Min søster som vi trodde var for ung til å kunne forstå da hadde lidd på sin egen måte. Vokste opp, fant sannheten, og følte at hun ikke hørte hjemme noe sted.
Etter at min tante hadde levert meg tilbake, hadde jeg vært på besøk der i ny og ne sammen med farmoren. Men merkelig nok, jeg fikk ikke lenger lov å få være sammen med dem på stuen, men hver gang måtte være på kjøkkenet eller i et rom der min tante ikke kunne se meg. Kanskje fordi jeg ikke likte å være sammen med henne, bestemte hun seg kanskje for å ikke like meg heller. Jeg forsto ikke, i hvert fall ikke i mitt barnesinn.
En gang i blant ble vi invitert til våre yngre søsters bursdag, men vi følte oss bare malplassert fordi vi hadde på oss gamle klær, og vi så ut som tiggere i sammenligning med de andre som var der som også ble invitert. Vår yngre søster hadde fine klær, og min tante så ut som en kjendis for meg. Jeg tenkte på min mor som så ut som en hushjelp i forhold til tante. Jeg misunte min yngre søster da fordi hun hadde et fint liv, hadde alltid hatt mat på bordet og hadde sin egen barnepike. Mens vi hadde på oss gamle klær og måtte ta vare på oss selv i en tidlig alder. Men, vi hadde ikke noe valg. Det var vår skjebne i livet. Tårene var min ledsager og jeg var et ensom barn. Synes synd på alle som jeg elsker. Og jeg så opp til Gud, og det var ingen hjelp å få …trodde jeg.
Fortsetter:
For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren,
