Tilbakeblikk fra mine ferier på Filippinene med familien min der. Dette innlegget er fra min engelske bloggen: joysnotepad.blogspot com. derfor det var skrevet på engelsk. Men, jeg vet at de fleste både snakker og leser på engelsk…så håper at det er greit om jeg ikke oversetter tekstene:) Dette skjedde for en del år siden. Jeg tenkte at noen har kanskje interesse av å se bildene fra landet hvor jeg kom fra.

 

After visiting the dark and wet underground river and the scary crocodiles, we found out that enough is enough. Actually it was in our plan to visit this famous Iwahig Prison & Penal Farm. But we don’t want to scare the children anymore, so we just took a picture outside the farm. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

So here we are!

 

My oldest grandchild admiring the lady in red:)

 

 

We found ” Bugs Bunny” with the love of his life.

 

 

Oh, is there a popoh in there?

 

 

My son took the chance to hug Marilyn Monroe when his wife was not around!

 

 

And finally, we can relax in this place!

 

Well, there are some scary creatures here too. Huff!

 

 

Plants and trees all around!

 

 

The dinosaurs!

 

 

And the birds! Only they can’t fly! They are stuck on the tree:)

 

 

And the caretaker doing his job!

 

 

Really a nice place to visit.

 

 

 

Well trimmed trees and plants!

 

 

I found my place under the sun…..

 

 

and my fourth grandchild too!

 

 

 

 

 

 

But my fifth grandchild just want  to take the monkey home!

 

 

It is also a place to spice up someone’s lovelife!

 

 

My second daughter found the best place to eat! But we didn’t have a time.

 

 

Because my son was busy catching a thief!

 

 

 

 

 

 

So now, time to say goodbye……

                                     after buying these:

Jeg liker å prøve nye oppskrifter fordi jeg synes det er veldig spennende mye nye smak som ikke jeg hadde smakt før. Som regel er det mannen som lager stort sett middag når er han hjemme fra sjøen og jeg er på arbeid. Da lager han som regel tradisjonelt norske mat. Men i helgene, tar jeg over matlagingen. Jeg så dette oppskriften fra et gammelt blad. Mannen min var litt skeptisk pga i oppskritten skulle man bruke masse forskjellige krydder og han mente at det kan ikke være godt. Men jeg sa at han kan være slappe av. Det er ikke tvang å spise det. Hvis han ikke liker maten, han kan alltids spise brødskiver. Hi hi. 

Da maten ble ferdig og jeg serverte det til han, ble skepsisen hans borte. Han likte det så godt at det var lite som ble igjen etter at vi hadde spist middag:)

Her ser det slik ut: ferdig laget

Vi spiste retten sammen med ris!

Og hvis du har lyst å prøve å lage det også, så her er oppskriften:

Kreolske reker

4 porsjoner

1/2 kilo reker

olje til steking

3 små løk

8 hviløksfedd 

3 paprika ass. farger

200 g asparges bønner

1/2 rød chili

2 ss sitron saft

3 tomater

2 ss tomatpuré

2 ts paprika pulver

2 ts karri

1/2 kayenne pepper

1 tsp timian

2 laurbærblad

2 ts brunt sukker eller flytende honning

1 ss worcestersaus

frisk persille ( hvis man har til pynt)

Fremgangsmåten:

Finhakk løk og hvitløk. Del paprikaene i passe biter. Del bønnene i to.

Stek grønnsakene blanke i olje i en jernpanne. Tilsett sitronsaft og krydder. Ha i tomater og tomatpuré. 

Tilsett laurbærblad, sukker eller honning og worcestersaus saus.

La alt småputre i 5 minutter.

Ha i rekene og smak til med mer salt og krydder om nødvendig. ( Som jeg hadde gjort)

Topp med finhakket persille før servering.

Server rekene med ris, salat og hvitløkbrød.

 

Jeg serverte ikke salat og hvitløkbrød at åt pga. jeg synes ris var nok. Men du bestemme selv:)

Lykke til!

Og hvis du lurer hvor kommer kreolske maten er fra, som mannen min hadde gjort,  så her er  linken:

 http://no.wikipedia.org/wiki/Kreolsk_kj%C3%B8kken

JOY

 

 

 

Yes! Det er ikke hverdag sola skinner her hos oss og ikke heller ofte det skjer fest på gata på Ørlandet.

Men i går skjedde det. Her på Ørlandet skulle nemlig feire en ” Kystfest” . Husvasken gjorde jeg fort unna slik at vi kunne dra dit før alt starte i elleve tiden.

Jeg og min halvdel gikk en kilometer tur fra der vi bor til sentrumet. Vi har da  har bil og  sykler, men fant ut at det var godt for kroppen bevege seg litt, særlig for oss gamlingene:)

Fint vær, ikke sant?

artig med skygge bilder

og blomster

Ørland hovedflystasjon skulle feiret 60 år og dermed hadde utstilling ute på gata av forskjellige ting de har inne i stasjon som ikke vanlig folk ser til daglig.

Soldatene poserer nemlig både de ekte

og uekte

og jeg må også være med…ikke å fly med jagerfly, men på bilde:)

en liten pust i bakken

 

Disse søte hundene, en del av dem fordi jeg har sett mange, men jeg fikk bare ta bilde av to av dem, var også på fest

Det skulle være ” Barnekretsturnstevne. Det marsjerte i gatene. 600 deltakere. Her er bare en del av dem.

Ungene hadde noe å glede seg over også

og for de sultende voksne: Gratis sildebord

Vel, den beste delen var da Elisabeth ” Bettan” Andreassen kom og underholdt oss med mange sang. Da følte jeg at dagen var virkelig en fest dag.

Det er ikke hver dag vi får besøk av kjendisene. Jeg liker hennes stemme veldig godt, men noen må jo selvfølgelig ødelegge stemningen da en gammel dame sa noe om at Bettan er allerede gått ut på dato. Jeg tenkte i mitt stille sinn at hun var ikke bedre selv…men jeg holdt munnen lukket.

Og da jeg danset med føttene mens Elisabeth sang, sa hun at musikken var ikke bra nok for at hun skal bevege kroppen.

Ja, ja! Hun har vel bestemt å ødelegge stemningen til folk, men jeg bare klappet for Elisabeth.

Ellers var det også  en del unge talentfulle gutter som underholdt. De var veldig flinke dem også.

Her er de fremtidige underholdere:)

Etter festen, var det bare å gå hjem igjen for å ordne seg. Svigermoren skulle nemlig feire 75-årsdag. Jeg hadde ikke bilder derifra fordi hun er ikke glad i å bli publisert:)

Enn du? Hva hadde gjort i helgen?

JOY

 

Why God created the world?

 

1.Mosebok 1:2



Genesis 1: 2 Now the earth was formless and empty, darkness was over the surface of the deep, and the Spirit of God was hovering over the waters.





 

It tells me that God created the world because he is alive and he wanted everything that he sees viable. He is full of creativity and had the desire to make something with his hands. And since God is  light, he does not want darkness at all. And he moves……

So if you are unsatisfied with yourseld, God can make you whole and beautiful inside and out. His beauty will radiate in you if you will let him.

If you feel empty, God can fill you with love, peace, joy and satisfaction.

 He said in  Matthew 6: 33 But seek first his kingdom and his righteousness and everything shall be added unto you.

If you are in darkness, God is the source of light. Come to him and you will never be in darkness.

And  God moves…….and heaven and earth came to life!

That is why if we want to be whole, alive, radiant and creative,

we must let God moves in our lives!

Like these seagulls…something made them active:) 

So, what hinders us to let God move in our lives?

Joy



 

 

Source

Er du ensom?  Føler du deg mye alene?  Vil du bli sett som du er? Har du det tøft? Men liker du å være alene med Gud? Eller er det et sted hvor du ikke vil ferdes i…det høres skummelt ut..da vil du kanskje føler deg mer alene…folk vil le av deg…kanskje…

Jeg leste nettopp om Jesus som likte å være alene med Gud. ( Matteus 14:22-33) Han gikk opp til fjellet for å be. Nei..du orker kanskje ikke det. Det er slitsomt. Men hvorfor Jesus gjorde det? Jeg kunne tenke meg at Jesus gjorde det fordi der kunne han høre de fuglene kvitrer…han kunne se de ulike fargenyansene av naturen, kjenne duftene av blomstene, føle den friske vinden i huden. I tillegg ser han himmelen som forandrer farger  døgnet rundt og hvor Gud har sin trone. Å være ett med naturen er som å være ett med Gud er vel en herlig følelse…ville du ikke oppleve det?

Men selv om du ikke har mulighet til å klatre opp i høyden og bare ber i ett lite kott hvor du har gjemt deg fordi livet er for  tøft…der du kan la  tårene dine trille fritt…gjemt deg for mennesker som har gitt deg mye smerte. Gud kan gjøre det stedet som et paradis for deg…hvor du vil føle deg oppløftet…forfrisket. Han vil la Hans fred synke inn i sinnet ditt. Guds nærvær kan få deg til å føle at du har vinger og kunne fly hvor som helst. Du får nye krefter som du aner ikke at du har. Du blir trøstet av en usynlig hånd som berører sjela di og leger alle dine sår.  Med Guds nærvær, vil du aldri føler deg alene og forlatt.

Du sier kanskje at å komme inn i Guds nærvær er som å klatre opp til et fjell. Som man må streve for å komme dit. Derfor gjør du ikke det. Men Jesus sier: Kom!  Du kan bli motløs, men du hvis rekker en hånd til han, vil han grepe din hånd og løfter deg opp videre  til nye høyder. Til ett nytt sted å utforske og få innblikk i tilværelsen.  For å lære og utvikle deg slik at du kan bruke de erfatingene du har lært fra forrige turen, for å gjøre deg   i stand til å klatre opp igjen til nye høyder. Ta den tiden du trenger. Gud har ikke det travelt Han venter på deg…..Han sier. ..vær ved godt mot. Det er jeg. Ikke vær redde. Du trenger bare å åpne ditt hjerte for meg. Husk at når vi når frem, da er alt strevet glemt. Vi trenger bare å nyte utsikten sammen med Gud og blir mettet av Hans godhet. Herlig..for jeg har vært ensom…men fikk oppleve Guds godhet mot meg og har nådd forskjellige høyder med hjelpen fra ham.

 

Takk Gud for dine ord som vi kan bruke mens vi vandrer i livets motbakker. Takk for at du vandrer sammen med oss.

Joy

 

Hva er dine tanker om alderdommen?

Jeg vet ikke hva som skjer med meg i det siste…men jeg tenker mye på alderdommen selv om jeg føler meg ikke gammel ellers til tross for mine rynker og vonde muskler og ledd:)

Ettersom jeg jobber på et sykehjem, ser jeg mye innblikk i de eldres hverdag og har blitt rørt av å se tilstandene som jeg har ikke makt  til å forandre. Det er bare livets  gang. Ensomheten…sykdommen…glemsomheten…

Man får spørsmål  fra en eldre dame som ” Har du sett oldemoren min? ” Ellers damen ville hjem til småbarna sine for stakkars dem som skulle komme fra skolen og ikke får middag. Noen leter etter mannen sin som har vært død i mange år.  Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å få dem til å forstå hva som er realiteten. Men jeg har ikke en tryllestav. Jeg er heldig likevel  som jobber der fordi jeg kunne gjøre dagen deres hyggeligere med forskjellige aktiviteter som får dem til å glemme de vonde, smerte og savn. Har gode stunder sammen med dem, lærer mye fra dem. Artig å høre dem fortelle om deres yngre dager, forskjellige yrker, meninger osv. En dag blir det kanskje omvendt. Da er det jeg som skulle fortelle om min yngre dager…

Jeg tenker på min alderdom…hvordan blir jeg når jeg blir gammel? Kommer jeg å snakke bare med morsmålet mitt som ingen forstår? Blir jeg en grinete dame som får andre til å avsky meg? Hva om jeg ikke fikk lenger til å stelle meg selv…blir liggende og ikke kunne snakke? Jeg får sikkert ikke engang mulighet til å besøke familien min på Filippinene og de ikke kunne besøke meg heller pga avstanden. Hva da? Ville jeg leve siste tiden i mitt liv i ensomhet? Det er mye å grue seg for egentlig…men det er egentlig ikke noe vits i det. For da ødelegger jeg min nåtiden. Da er det fint at jeg har en blogg hvor jeg kunne skrive mine tanker og dagbøker hvor jeg skriver mer ellers om alle ting. Kanskje, det blir min lesestoff på gamlehjemmet. Å minnes de gamle dager.

Hva med deg? Tenker du mye på alderdommen?

Ja, ja…nok med sentimentalitet…

Denne bestemoren har faktisk vært på en ute tur. Jeg tenker at jeg må gjøre det mens jeg kan fordi man vet aldri når det blir slutt.

Jeg syklet en tur for å klatre opp på det lille berget som dere ser foran.

blomster ved veikanten

gikk forbi Tarzanskogen…

gjett hvem som koser seg med middagen sin

mens andre er på date?

nå er jeg kommet litt opp i høyden

men litt igjen

lenger opp

nå er jeg på toppen…det begynte å regne litt

fint å være på toppen…

Mens jeg var oppe her, fikk jeg til å tenke at slik er livet.

Vi blir lykkelig hver gang vi når toppen av fjellet uansett hvilket type fjell vi klatret over. Problem….utfordringer…Tøft mens vi holder på med, men godt når det er over.

Mens jeg funderte over dette her, blir jeg minnet om Guds ord: Kast deres bekymringer til meg og jeg vil gi dere hvile.

Hva med deg?

Liker du gå turer? Er du glad når du møter utfordringer eller blir du sliten bare ved tanken?

JOY

 

 

Vi har vel i løpet av vår tid her på jorden mistet noe eller noen…og som regel likte vi det ikke.

Tenk å miste nøkler til hus og bil..da er det katastrofe.

Eller å miste jobb, hus, kjæledyr, ære eller penger. For å ikke snakke om vettet…da er da bare en vei å gå.

Jeg har mistet nylig noen som har vært en viktig del av livet mitt . Denne damen traff jeg i jobb sammenheng. Jeg skulle være hennes pleieassistent pga hun har fått en sykdom som begrenset hennes kapabilitet til å stelle hus og hjem og seg selv. Jeg var litt nervøs den første gangen jeg skulle til henne. Jeg hadde tanker som: hva om hun ikke likte meg pga at jeg er en utlending…eller tanker som hva om denne damen er sur og grinete og vanskelig å ha med å gjøre. Men det visste seg at jeg hadde ikke noe å frykte. Fra første stund fikk vi god kontakt og tidene med henne har vært bare koselig. Jeg hjalp henne en gang i uka med det som trengs å gjøre og jeg brukte også tiden til å være sammen med henne ordentlig ettersom hun bodde alene og ungene bor så langt unna. Vi hadde lest avis ilag, løst kryssord, laget kort, forskjellige ting og tang, tok bilder, laget dikt og jeg trillet henne mye ute når været tillater det.  Vi snakket mye om vær og vind, familier, samfunnet ellers og vår tro til Gud. Hun sa til meg engang at hun ikke leser bibel hverdag som jeg gjør, men hun ber Fader vår hver kveld før hun lukker øynene. Da ble vi enige at vi treffes i himmelen engang.

Etterhvert, ble hun så dårlig at hun flyttet til sykehjemmet. Jeg ble hennes støttekontakt og vi ble enda mer knyttet til hverandre. Da fikk jeg enda mer mulighet til å gjøre forskjellige aktiviteter med henne. Jeg merket at hun blomstret opp pga. god stell på sykehjemmet og tidene hun har brukt på aktivitetsenteret hvor jeg også  jobber og når vi  har vært sammen ellers. Etter en stund, sluttet jeg som hennes støttekontakt  og fikk andre oppgaver på sykehjemmet. Men hver gang jeg hadde anledning, hentet jeg henne slik at hun kunne delta i forskjellige aktiviteter eller trillet henne ute når det er fint vær. Hvorfor gjorde jeg den lille ekstra for henne da?  Jeg savner hennes selskap. Jeg likte henne så godt.  Selve kvinnen er bare god og uskyldige på samme måte. Presten nevnte i talen at hun har vært Frøken uskyldig:) I tillegg hadde hun en sykdom som får henne til å glemme mye, men da jeg kom tilbake en dag etter å ha vært borte i fire ukers ferie, husket hun fortsatt hvem jeg var og navnet mitt. Der og da, kapret hun mitt hjerte og hun ble min yndlings pasient. Det er ikke lett for de eldre å uttale navnet mitt og huske det i tillegg, så for meg var det veldig artig når hun  gjorde det.

Men brått døde hun bare 61 år gammel. Det kom som et sjokk for familien, meg og for alle sammen ellers. Jeg tok en fri dag fra jobben for å være med på begravelsen og ta et siste farvel med denne damen som jeg kommer til å savne mye. Rart med dette her. Hun er ikke min slekt engang, men hun har vært en mor/søster/ venninne for meg. Det var både rørende og tøft å ta farvel til henne, men slik er nå livet. Man må være gå videre med den uansett hva som skjer. Jeg har i hvert fall en grav å besøke fra nå av og til jeg og hun møtes igjen til himmelen en vakker dag.

     Har du noengang mistet noe eller noen som  betydde  mye for deg?

 

Avslutter innlegget med en disse ordene:

Følg alltid din innskytelse når det gjelder å glede andre!

                                                                                                               

JOY

 

 

 

 

 

Vi sjelden høre ordet velsignelse i disse dager. Det er kanskje ikke den folk er opptatt av. Folk som regel, i hvert fall i Norge har alt  det dem trenger av materielle ting. Det blir som oftest snakk om problemer,  urettferdigheten,  sykdommer og hva vi mener om både den ene og den andre. Når vi treffer et annet menneske,  blir det kanskje overrasket hvis vi sier “Gud velsigne deg og være en velsignelse for andre…da kommer det til å tro om vi er blitt en personlig kristen eller noe slik…Er det galt å si det slik? Bør vi ikke være en velsignelse akkurat som Gud har velsignet oss? Eller føler du deg velsignet av Gud? Det kan være at han for deg er noen som er bare menneskeskap eller Gud av de fattige folk. Uansett hva vi tror eller ikke tror…så er han fortsatt Gud.

Jeg personlig tror på Gud og for meg er livet uten mål og mening hvis han ikke hadde eksistert og er med oss både nede i dalen eller på toppen av fjellet.

Så min bønn for hver og en:

Gud, takk for at du har skapt oss i ditt bilde. Ga hver og en et navn eller personlighet. Hjelp oss å ta vare på det du har gitt oss. La det bli en velsignelse for deg og andre. Gjør oss fruktbare i alle områder i våre liv, mens vi vandrer sammen med deg. Uansett hvor vi drar hen, la oss bringe din fred, glede, trøst, nåde og velsignelse til alle vi møtes i hverdagen vår. Hjelp oss til å se og oppleve deg i alle ting. Jeg ber det i Jesu navn.

Joy