Holdt på å gi opp?

 

 

Klatring

Jeg klarte vil til fjellets topp

Som peker opp i sky

og kanskje når jeg ikke opp,

selv om jeg går på ny.

Et høydepunkt i livet mitt,

Slik virker det på meg,

det å kunne klatre litt,

en drøm for meg og deg.

J.M.B

 

Har du kommet i et veiskille eller i motbakke hvor du vet ikke om du skal fortsette å gå videre eller snu tilbake? Kanskje denne korte historien ville kunne gi deg en inspirasjon til å gå videre?

 

Det er en historie om to små veier som løp ved siden av hverandre. De skravlet mens de vevde seg inn og ut av landsens steder, de lo sammen med bekken, sukket med vinden og hvilte nå og da ved siden av kollene som lå ved siden av hverandre. Der så de trærne som ta på seg de grønne hanskene om våren, løfte sine løvkledde paraplyer for sommerskygge, tvinne solbrune sjal rundt skuldrene om høsten, legge silke rundt lemmene med snøflak når vinteren kom.

De var svært lykkelig små veier fordi de gjorde jobben sin bra. Skolebarn gikk på dem, og vogner rullet glatt over dem. Små og sky skapninger lekte langs ruten når ingen var i nærheten. De gikk om og om igjen til de kom til en liten skråning. Den ene veien peste, men den andre oppmuntret den til å komme. Bakken de måtte klatre ble brattere, og den trette veien sa: « Jeg klarer det ikke. Jeg går tilbake.» Den andre veien arbeidet veldig hardt og ble veldig sliten, men til slutt kom den til toppen, over den, og inn i verden bortenfor.

Det er vanskelig å se forskjell på de to veiene inntil de når bakken. Der møter vandreren skuffelse hvis han reise langs den trette veien, for den kommer tilbake til utgangspunktet. Personen som reiser langs den seiersrike er veldig opprømt på toppen, for den lille veien heller forsiktig nedover. Det var den veien som vågde å drømme.

 

Historien er hentet fra boken « Stille stunder for travle kvinner».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *