Det var en gang det var mørk..

Det var en gang… ( fortsettelesen av min livshistorie) Del en her ( Askepott)

 

Det virkelige navnet mitt er Ligaya. Et typisk tagalog ord som egentlig betyr lykke på norsk og joy på engelsk. Derfor bruker jeg navnet Joy på bloggen min. Likte jeg navnet mitt før? Det skulle egentlig bety at jeg var et lykkelig barn. Men det var jeg ikke. Jeg hatet navnet mitt da jeg var barn. Det var et hån mot meg som var ulykkelig. I tillegg ga foreldrene mine et kallenavn som er «Gaying.» På grunn av kallenavnet mitt ble jeg ertet av andre og kalte meg for «gayot» som på språket mitt betyr grådig. Og hvem ville bli kalt grådig? Jeg hadde ingen ting å være grådig for heller. Jeg eide jo ingenting. Jeg visste ikke at dette ordet på engelsk faktisk hadde en positiv betydning. Det betyr en ting eller en person som er i stand til å være strukket og har motstand mot å bryte under spenning. Hadde jeg visst det, hadde jeg fortalt de som ertet meg. Men nå vet jeg at Gud har gitt meg dette navnet fordi jeg kommer til å bli strukket som en gummistrikk, men likevel vil være så sterk og ikke vil gi opp. Var det tilfeldighet? Jeg tror ikke det. Gud var med meg da, men jeg hverken så eller opplevde han ikke.

Jeg ble født på et sted hvor det var kokospalmer, rismarker, frisk luft og grønne planter overalt. Hørtes ut som et paradis, men ikke for oss fattige folk. Jeg var det tredje jentebarnet i familien og ble født i den tredje måneden av året. Jeg skulle ønske at jeg var i et eventyr verden hvor det tredje barn fikk prinsen eller prinsessen etter at de to eldste hadde prøvd. Prinsen min kom jo til slutt, men jeg måtte vente lenge og da var det i virkeligheten det skjedde. Derfor kaller jeg meg for Askepott. En moderne Askepott.

 Som den yngste da, var det lett for mine to eldre søstre til å få meg til å gjøre ting som de ville. Det visste at jeg kunne ikke motsi dem fordi de var eldre og større. Som oftest når de var ute og lekte, fikk jeg ikke lov til å være med dem fordi jeg var for liten eller for ung til å delta. Det fikk meg til å gråte mye. Når jeg gråt, ertet de meg enda mer med ordet «gayot, gayot». De ønsket at jeg skulle være lydig og ikke være sta. De likte ikke min stahet. Staheten som fikk fatale konsekvenser etterpå.

 En dag, hadde vi ikke ris til å koke og min eldste søster ba meg til å dra til naboen for å låne noen kopper ris. Men jeg ville ikke fordi jeg skjemtes, men hun kløp meg så mye inntil jeg gjorde som hun sa.  Og da hatet jeg at jeg var den yngste. Jeg måtte alltid gjøre de tingene som de eldste ikke ville gjøre selv. Og da ble jeg enda mer sta, noe som irriterte dem enda mer. Hvis de bare visste at staheten min ville berge meg mot de grusomme opplevelsene senere i livet. Ikke et hyggelig minne med mine to eldre søstre før vi skiltes fra hverandre. Søstrene som hadde hjulpet meg mange ganger da jeg trengte dem i senere tid.

Uansett, kom det flere søstre og en gutt. Dessverre døde han da han var omtrent åtte måneder gammel. “Hvorfor?” spurte jeg Gud. “Du burde lot han leve, siden vår far var blind, og han vil være den eneste som kunne forsvare oss fra andre mans grusomhet.” Jeg tenkte mye på disse ordene hver gang jeg trengte noen til å kjempe for meg. Livet var så urettferdig. Jeg trengte en far og en bror som kunne være mitt vern, men Gud hadde vel andre planer for meg og mine.

Jeg husker vårt første hus. Det var laget av tre, og det hadde palme tak og vegger. Det var et kjøkken, en stue og et soverom. Det var i grunnen et solid hus. Den ble bygget i tomten som min far arvet fra sine foreldre. Det var ingen strøm da. Om nettene brukte vi gasslamper. Ingen toalett i huset. Toalettet vårt var ute i naturen og det vi kvittet oss med ble næring for plantene. Toalett papir fantes ikke, men vi brukte grønne blad. Vi hadde plastikktallerkener og øser var laget av kokosnøtter. Vi brukte hendene våre for å spise. Alt vi brukte ble vasket i en bekk i nærheten fordi vi hadde ikke innlagt vann. Vi badet og vasket klær i samme bekken. For å koke mat brukte vi ved eller tørre kokospalmer for å lage ild til matlaging. Kaffen besto av brent ris som ble blandet med kokende vann. Teen var laget av ingefær som var kokt i vann. Drikkevannet ble hentet fra en vannkilde i nærheten.

 

 Min fars eneste forbindelse til verden var gjennom hans lille radio. Han viste veldig mye på grunn av at han lyttet på nyhetene hver dag, som han formidlet til oss. Vi var hans øyne og han var våre ører. Ettersom han lyttet på radioen hele dagen trengte han ofte et nytt sett av batteri for radioen hans. Og det hadde vi ikke råd til. Så, vi pleide å sette batteriene under solen eller kokte dem i kokende vann. Det virket som om solen eller varmen gjør at batteriene varte lenger. Men min far hadde også andre lyster. Han røyket. Selv om han brukte det billigste sigarettmerke, ble utgiftene lagt enda mer til min mors byrder. Men siden han var blind, og sigaretter gjorde ham glad, prøvde vi å sørge for det også.  Jeg husker at jeg plagdes med øresmerter da jeg var barn, men når faren min blåste røyk inne ørene mine, hjalp det. Og da var jeg takknemlig for at han røyket.  Inntil nå savnet jeg fortsatt min far og hans klokhet. Hvis han bare kunne se og høre, hadde vel han oppnådd mye. Han var flink til å lytte og gi råd.

 

Min far var veldig glad i meg. Det var slik jeg følte da. Han sa at jeg var vakker, hadde den fagreste huden enn mine søsken. Han fortalte meg at han så meg da jeg ble født, men han var allerede blind så lenge jeg kunne huske. Jeg antok at han elsket alle sine barn og min mor. Han var en romantisk mann, noe som irriterte min mor. Jeg forsto henne, fordi hun var alltid sliten og hadde ikke tid til å slappe av og var ikke heller den type person som viste egne følelser. Jeg kunne ikke huske at hun ga meg en klem eller ett kyss. Hun var bare min mor som jobbet og jobbet. Men, jeg følte at hun brydde seg. Ellers ville hun ikke ofret så mye for oss. Hun snakket ikke mye heller. Hun fortalte ikke om barndommen sin, sine drømmer, hva hun ønsket å gjøre eller hva hun følte over om vår situasjonen. Kanskje hun tenkte at vi ikke var interessert eller ville ikke plage oss. I tillegg hadde hun vel ikke tid til å sitte sammen med oss og prate.

 Jeg savnet hennes smil, for alt jeg så var bare sorgen i hennes øyne.
 Når hun kom hjem, trengte hun bare å hvile. Hun var også ofte bort. Jobbet for andre mennesker og bare sendte oss penger, som hun tjente hver måned. En liten sum som bare så vidt var nok til føde og ikke mer. Klærne vi brukte arvet vi fra noen.  Julefeiringen eller bursdagsfeiringen var ikke et tema for oss. Høytidene har bare gått oss forbi. Uansett hvor mye jeg gravde i minne, husket jeg ikke at vi feiret noe.  Hvor vanskelig var det for min mor å forlate sine barn for å tjene til livets opphold var det ingen spurte. Men jeg visste at hun hadde det vondt, men hun hadde ikke noe valg.  Som jeg også opplevde med mine barn mange år senere. Og det var virkelig hjerteskjærende. Når man ikke hadde noe valg, forvandlet hjertene nesten til stein. Man glemmer at man har følelser og bare leve videre. Tårene var det eneste man tier til når livet var for tøft. Hvor var Gud? Jeg verken så eller opplevde at han var tilstede. Trodde jeg i hvert fall.

 

Fortsetter:

 

Jeremia 29:11

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

 

JOY

Jeg kom til Norge i 1989 og er blitt nesten norsk i væremåte, unntatt utseende. Norge er et vakkert land med snille mennesker og jeg elsker de flotte lanskapet. Jeg er en dame med mange interesser. Liker å lese og skrive. Har mange hobbyer blant annet håndarbeid og fotografering, kortlaging osv. Liker å lære nye ting hele tiden. Andre beskriver meg som en omsogsfull dame. Jeg er også en dame med godt humør. Det vil si at jeg liker å få andre til å le. Det gjør hverdagen hyggeligere for alle. Jeg prøver alltid å se det positive ting ut av livet. Problemer møter alle, men det er hvordan vi ser på det som er viktig. Det er lærdom I alt ting som skjer med oss. Det viktigste for meg er mitt forhold til den levende Gud. Jeg tror på Gud og elsker å lese hans ord. Jeg er ikke perfekt, men prøver å gjøre den rette.
Posts created 1007

15 thoughts on “Det var en gang det var mørk..

  1. Du er veldig flink til å formidle og skrive! Jeg lever meg inn, og opplevde alt du opplevde…Flott! Men tragisk for deg, Ingen god barndom! Bra du har vokst på motgangen! 🙂

  2. dvergpinschere i mitt hjerte: Tusen takk for det min venn. Motgangen gjorde meg sterk. Jeg har lært at det går an å seire over motgangen.
    Ha en fin lørdag og lykke til med fotograferingen i dag.

  3. Det er magisk å lese det du skriver. Du skriver svært godt. Jeg lever meg inn i din situasjon som barn, og føler både avmakten og drømmen.
    Jeg er norsk. Jeg er heldig, tenker jeg, som lever i et land der ingen skal kunne leve sånn. Der er fattige mennesker i Norge også, men her er trygdeordninger. Ingen bør sulte eller fryse. Jeg er takknemlig selv for den materielle hjelpen jeg har fått og får. Jeg har vært ute av stand til å ta vare på meg selv. Ved hva du skriver får du meg til å tenke på hvor takknemlig jeg bør være.
    Jeg tenker også at en kan fristes til å bli kynisk når en opplever en sånn start på livet. Tenke på hvor urettferdig verden er og bli hard og ufølsom. Jeg beundrer deg som er så åpen og kjærlig, tross det vanskelige utgangspunktet.
    Jeg ser fram til å lese fortsettelsen. Du skriver altså veldig godt. Gud velsigne deg med en god helg!

  4. Takk Anders. Jeg ble rørt. Takk for støtten. Derfor jeg deler det for å bevise Guds verk i meg og gjennom meg. Han er har vært gjennom meg gjennom stormen. Anders:

  5. Så utrolig spennende å få lese din historie. Selv om den har vært vanskelig, har den farget og formet deg som menneske, og gitt deg erfaringer som mange andre ikke har. Og jeg synes det er bra du deler av din erfaring, for her hjemme, er vi mange som ikke har peiling på vanskene mennesker i andre land strir med.
    Jeg er sikker på at din Gudstro hjelper deg også, nå når du ser tilbake på ting. Selv er jeg ikke troende, men har sett Gudstro fra en mer kynisk side, og det har formet meg til å se ting fra en annen synsvinkel 🙂
    Jeg har mine problemer å stri med selv, men de har kommet først i voksen alder. Og jeg føler virkelig med deg og det du har opplevd i din egen oppvekst. Jeg er glad du er lykkelig nå, og ser frem til å lese fortsettelsen <3

  6. Tusen takk for at du velger å være åpen <3
    Jeg synes det er så spennende å høre om en slik oppvekst, samtidig som jeg synes at det er så synd at det skal være så vanskelige kår bare på andre siden av kloden!
    Takk igjen for at du deler og jeg ser frem til neste del <3

  7. Ja, oppveksten kan være både fin og vanskelig i ulike deler av verden og det er selvfølgelig trist når det er tøft, men viktig å kjempe for sin egen del. takk for at du leste:)Marielle Bratthammer:

  8. Ja, jeg tror vi blir formet fra livet vi går igjennom. det som er viktig er ikke å gi opp og søk styrke og trøst der man kan finne dem:) takk for at du leste:)Eva:

  9. Så kjempefin, varm og ekte skrevet! Gjennom oppveksten din har du utviklet deg til en varm, omsorgsfull og kjærlig person som oser av nestekjærlighet til de rundt deg <3 🙂
    Ønsker deg en kjempefin lørdag 🙂
    Purr, purr, og klem fra Toril og kattene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top