Hei mine venner! Hvordan har dagen din har gått? Det er kveld igjen og mandagen min har ikke vært blå i hvert fall. Faktisk, den har vært en herlig!

Jobben gikk som en drøm i dag.  På hjemmefronten var det ikke så verst heller. Min mann servert ris, suppe og vår-rull i  til middag i dag. Deilig.

Etter middagen, fant jeg vennen min, lenestolen og fikk to timers søvn, mens mannen min dro en tur på besøk til sin mor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter dvalen, da var jeg helt klar igjen for en ny økt. Da var det trening som står for tur gjennom Livegym.no. Danset Zumba og ble skikkelig svett.

Og nå er det lidenskapen min…blogging.

Tittelen på innlegget er nedturen. Hva jeg mener med dette er nedturen fra fjellturen som min mann og jeg hadde gjort . Du kan se forrige innleggene hvis du har gått glipp av oppover turen og på toppen av fjellet. Vakkert nemlig!

Tok bildet av skyggen min før vi begynte nedstigningen.  

Etter bare en halv times gåing i skogen og daler, ble jeg og mannen min fortvilet fordi vi trodde vi gikk rett vei, men vi kjente oss ikke igjen. Vi vandret på en annen sti enn den vi brukte på vei oppover. Og da viste vi ikke hvor vi skulle gå hen. Jeg ble redd, men sa ingenting til min mann. Prøvde mobilen for å se om det var signal, men det var ikke. 

Min mann gikk på en høyde for å orientere seg og så en lignende hytta og sa  at vi skulle gå mot den, men vi fant bare et skur som holdt på å falle ned. 

Så sa mannen min  at vi skulle bare fortsette videre å gå mot havet som han hadde sett i høyden for utgangspunktet  vår var i nærheten av havet. Det var ikke noe sti å gå etter, så vi prøvde bare å gå en retning gjennom skog og myr.

Jeg ba inne meg at Gud måtte vise oss veien. Så etter en halv times vandring igjen så vi en gjørmete sti. Det så ut som  mange har tråkket på den og vi ble glad og fulgte etter. 

Så denne soppen og ettersom vi var utenfor fare tenkte jeg, fikk jeg lyst til å ta bilde igjen.

Etter en stund, så vi denne hytten og vi tok oss tid til å drikke kaffe og spiste niste som vi hadde igjen.

Det var vakkert rundt oss. 

Så var det bare å følge stien videre som ble bedre og bedre etter hvert

Så en artig stol å sitte på

Bakom oss, så jeg fjellet hvor vi har vært.

Og gjett hvor glad jeg var da jeg så havet.

Men det var ikke her vi parkerte bilen vår, men mannen min visste hvor vi var allerede.

Så da var det bare å gå igjen ca to kilometer til bilen vår.

Men det var ikke noe problem lenger. Solen skinte og vi var snart hjem.

Så vi gikk og gikk 

og jeg tok bilder

Trollet pekte den riktige veien til oss

Og da vi endelig  kommet hjem laget jeg kylling rett til oss og vi spiste oss mette. Godt å være hjemme igjen.  

For en opplevelse…jeg tror det blir vanskelig å invitere min mann på fjelltur igjen etter denne hendelsen.

Men…man skal aldri si aldri:)

JOY