En utlendings kamp om utdannelse!

Ja, det er vel en del utlendinger nå i Norge enn for mange år siden. De kom til Norge av forskjellige årsaker. Jeg er jo en av dem.

Det fleste kom vel til Norge for å få et bedre liv. En del av dem  er høyt utdannede folk. Noen er så heldig å få arbeid, noen er ikke så heldig. 

Men hva med dem som  er analfabeter? De som har lært å lese og  skrive på norsk kurs?  De som ikke hadde så mye utdanning da de kom til Norge? Hva er deres sjanse i Norges samfunn? Det er ikke noe problem hvis de kom til Norge som barn. Men hvis de er kommet som voksen, hva gjør man da? Akkurat som meg?

Og derfor, jeg skal fortelle om min historie for å bevise at det er er også håp for slik som oss. Da jeg kom til Norge, hadde jeg ikke noe utdannelse. Jeg fikk bare gå på skole  helt til femte klasse pga. fattigdommen.

Men, jeg var så heldig fordi jeg fikk jobb som au-pair hos min søster her i Norge da hun skulle gå på skole og trengte au-pair til hennes barn. Passe på ungene og hjelpe henne  med husarbeid. På den tiden trengte jeg virkelig arbeid for å forsørge mine tre barn. Jeg var  alene med dem pga faren deres sviktet oss.

Å forlate dem til min mors varetekt var kjempetøft, men uten utdanning  på Filippinene og  ellers overalt i verden, hadde man ikke noe sjanse til å få en bra betalt jobb. I hvert fall hadde ikke jeg. 

Det har alltid vært  min drøm å kunne gå på skole. Å kunne få et diplom som jeg kunne vise til en arbeidsgiver at jeg kunne brukes til noe. Og mest av alt, jeg var tørst for kunnskap. Jeg liker å lese og å lære, men hadde ikke fått mulighet til å gå på skole selv om jeg var allerede 27 år da jeg kom til Norge.

I Norge, møtte jeg en mann som elsket meg som jeg var og ble gift med han. Angående mine barn, jeg hadde kjempet for dem til å få komme til Norge slik at de kunne få bo hos oss, men fikk ikke tillatelse fra Utlendings direktoratet. Hadde fortalt om dem før her i bloggen. 

Ja, ja. Tilbake til min kamp om utdannelse. 

Etter at jeg har vært gift med min mann, fikk jeg lov til å gå på kurs som regjeringen tilbyr utlendingene slik at de får mulighet til å få et arbeid i Norge.

Her er min første diplom i livet. ( Ligaya V. Bugten er mitt virkelig navn)

Selv om det var bare et kurs bevis, var det veldig stort for meg. Jeg hadde tårer i øynene og føltes da som jeg var i himmelen da jeg gikk på kurset. Føltes som drømmen min kom i oppfyllelse. Å gå på skole. 

Etter kurset, måtte vi søke praksisplassen og jeg dro til sykehjemmet der jeg bor og søkte om å få kunne jobbe der som praktikant. Vi fikk jo kurs penger og da hadde jeg penger til å forsørge mine barn mens jeg var utplassert på sykehjemmet på pleieavdeling.

Jeg trivdes så godt der og tenkte at jeg kanskje kunne få arbeid der fremover. Men… jeg var jo ikke utdannet som hjelpepleier engang og veien dit blir jo ikke lett, jeg som ikke engang ferdig med barneskole. Men, jeg skulle finne en utvei.

Etter praksistiden min, fikk jeg vikar jobber på sykehjemmet overalt. På pleie avdeling, kjøkkenet, renhold og  vaskeri. Jobbet også på aktivitetssenteret.Jeg var så takknemlig, men jeg ville ha en utdannelse.

En dag så jeg at Arbeidskontoret ( som det heter før) tilbyr ett år kurs for de voksne som hadde dårlig karakterer fra ungdomskole slik at de kunne klare seg bedre på videregående skole. Da tenkte jeg at jeg kunne søke. For da får jeg kurspenger som jeg kunne bruke til å forsørge mine barn og  samtidig får jeg en utdannelse. Jeg ble tilkalt til et intervju av en lærer på skolen, etter anbefalingen  fra arbeidskontoret. Jeg var veldig spent, men jeg svarte så godt jeg kunne fra spørsmålene hans. Etterpå sa læreren at jeg skulle få høre fra dem. Etter noen dager, kontaktet Arbeidskontoret meg. Jeg trodde at jeg skulle få beskjed når jeg skulle begynne på kurset. Men, tvert imot. I følge læreren, jeg kom ikke til å klare å gjennomføre kurset.  Så jeg burde gå på en vanlig skole og gå sammen med ungdoms elevene isteden. Hva var det han tenkte på? Jeg var jo en voksen dame. Jeg kunne jo ikke gå på skole sammen med 13 åringer?  Jeg følte at jeg ble dømt pga. språket og bakgrunnen min. Men, jeg skulle ikke gi meg. Jeg skulle vise han at selv om han ikke ga med en sjanse, jeg skulle klare det på egen hånd.

 

Jeg gikk da på Ungdomskole her og lånte bøker fra 8-9 klasse og begynte å lese selv i kombinasjon med vikar jobben på sykehjemmet.  Jeg var så såret og ydmyket pga avslaget at de ga meg mot å gjennomføre det uansett hvor vanskelig det var for meg som hadde bare noen år i barneskole og til og med skulle lære alt på norsk språket og på egenhånd. . Men etter noen år, klarte jeg det med bra resultat.

Jeg tok matematikk faget  gjennom NKS fordi jeg trengte virkelig en lærer når det gjelder tall for det var en av min svake sider.

Jeg hadde lyst til å dra til læreren som ga meg avslaget fra kurset for å bevise at  jeg klarte det på egen hånd og han som trodde at jeg ikke kunne gjøre det selv om han skulle  undervise på kurset.  Men jeg gjorde ikke det.  Egentlig, burde jeg kanskje takke han fordi han ga meg motivasjon til å jobbe hardt.

Men, det var bare Ungdomskole Diplom. Det holder vel ikke når man skal søke en fast jobb på pleie avdeling på sykehjemmet. 

Jeg tenkte at ettersom jeg klarte å lese på egen hånd i første omgang og fikk gode karakterer, så kunne jeg klare neste omgangen også. Jeg satset på å bli omsorgsarbeider og kjøpte derfor bøker som trengs for å kunne ta eksamen i Helse -og Sosialfag GK. Og leste en del fag igjen,  samtidig som jeg jobbet, tok vare på hus og hjem, forsørget mine barn og klarte det med både gode og dårlig resultat.

Jeg tenkte at jeg kunne søke lærling plass etterpå når jeg bli ferdig med alle fagene, men det visste seg at det var  ikke lett for meg som bare leste på egen hånd. 

Så jeg sluttet med det og  satset på en annen utdanning isteden. Jeg begynte å ta noen fag om gangen for å få Generell Studie Kompetanse slik at jeg hadde mer mulighet til å velge en annen utdanning etterpå. Etter noen år igjen, klarte jeg det.

Jeg må bare si at alt her kostet masse tårer og søvnløse netter og mye arbeid.  Jeg leste fra klokka fire om natten, jobbet hele dagen og leste igjen  før jeg skulle legge meg.  Jeg hadde da også fått et barn sammen med mannen min som jeg måtte ta ansvaret for i tillegg, fordi mannen min er sjømann og ikke har vært tilstede hele tiden. Jeg forsørget også mine barn på Filippinene som også gikk på skolen.

Yes, jeg ble ferdig med det, men forsatt hadde jeg ikke en yrkes tittel. Hva gjør jeg da? Jeg tenkte at jeg skulle søke til Sosionom skole i byen, men fant ingen som kunne passe på ungen min og derfor ventet jeg med det.

Så ble da ledig stilling på Renholds avdeling på sykehjemmet. Jeg søkte jobben og fikk til slutt 75 prosent stilling. Ettersom jeg jobbet allerede da på renhold,  prøvde jeg å ta  ta fagbrevet der. Så jeg leste igjen på egenhånd mens jeg  jobbet. 

Her er resultatet: Teori eksamen

og fag prøven

Jeg skulle egentlig være fornøyd med det. Jeg fikk jo yrkestittel og hadde fast jobb.

Men jeg fikk problemer med leddene og fikk mye smerter pga jobben. I tillegg, det var ikke den jobben jeg kunne egentlig tenkte meg å gjøre til jeg bli å pensjonist.  Jeg liker bedre  å jobbe med mennesker.

En dag, fikk jeg se et kurs i Aften skolen om Aktivitør utdanning ( nettbasert)  og meldte meg på. Samtidig som jeg meldte meg på eksamen som privatist til Trondheim Katedral skole. Jeg jobbet også frivillig på aktivitetsenter på sykehjemmet her når jeg hadde fri  fra arbeid på renholds avdeling. Jeg trengte å gjøre det for å opparbeide praksis.

Men, underveis, ble jeg veldig syk. Kroppen tålte ikke mer  av jobbing, studering, hus og hjem osv. og jeg ble utbrent. Jeg måtte kutte ut lesingen og ble sykmeldt fra jobben i noen måneder. Etter noen måneders hvile,  begynte  jeg gradvis å jobbe igjen. Tanken på å lese til eksamen gjorde meg kvalm. Men så, nærmet det seg eksamens tid og jeg hadde jo egentlig meldt meg på. Så, jeg tenkte at jeg kunne prøve likevel. Man består jo med 2 som karakter. Hvorfor ikke?

Men det gikk bedre enn jeg trodde.

Etterpå fikk jeg arbeid på aktivitetsenter med lønn mens jeg opparbeidet praksis tiden.

Og tok fagprøven da jeg hadde nok praksis.

Så etter mange år, jobber jeg nå som leder på aktivitetsenteret og trives med jobben.

Skal begynne med en ” Aktiv omsorg” Utdanning snart som arbeidsgiveren tilbud til to av oss som jobber på sykehjemmet.

Så, hva gjør en nesten analfabet person i Norge for å få en utdanning og arbeid? Det er bare å stå på og jobbe og tro på seg selv.

Jeg vil takke min mann for tålmodigheten hans i alle de årene som har gått og takker jeg Gud for at han har hjulpet meg til å nå drømmen min.

Jeg fikk utdanning  og jobb som jeg elsker og mine barn likeså. 

Det var min historie om en utlendings kamp om utdannelse!

JOY

 

Jeg kom til Norge i 1989 og er blitt nesten norsk i væremåte, unntatt utseende. Norge er et vakkert land med snille mennesker og jeg elsker de flotte lanskapet. Jeg er en dame med mange interesser. Liker å lese og skrive. Har mange hobbyer blant annet håndarbeid og fotografering, kortlaging osv. Liker å lære nye ting hele tiden. Andre beskriver meg som en omsogsfull dame. Jeg er også en dame med godt humør. Det vil si at jeg liker å få andre til å le. Det gjør hverdagen hyggeligere for alle. Jeg prøver alltid å se det positive ting ut av livet. Problemer møter alle, men det er hvordan vi ser på det som er viktig. Det er lærdom I alt ting som skjer med oss. Det viktigste for meg er mitt forhold til den levende Gud. Jeg tror på Gud og elsker å lese hans ord. Jeg er ikke perfekt, men prøver å gjøre den rette.
Posts created 1007

16 thoughts on “En utlendings kamp om utdannelse!

  1. Du fortjener en stor respekt. jeg går på videregående skole nå og har det kjempe vanskelig du gir meg håp tusen takk og stå på alltid du fortjener alt det beste

  2. Du har jo vært utrolig flink da, jeg leste meg nedover og ble mer og mer imponert 🙂 Du har ikke gitt deg nei, og det er bra 🙂 Nå har du en jobb du liker, og mer utdanning/kurs på programmet 🙂 Godt å høre om at det har gått så fint for deg til slutt 🙂 Klem <3

  3. Dette må virkelig være et bevis på at man kan det man vil. Så sitter mange Nordmenne, å tror de skal gå rett fra skolebenken til toppjobber. Mange ha noe å lære av deg.
    Gratulere.

  4. Så flink du er! Jeg har veldig stor respekt for deg og andre som går en tilsvarende vei! Nei, vi er ikke i mål ennå på dette området, og det er mye vi trenger å lære for å forst og for å kunne hjelpe, men din innsats står det respekt av! 🙂

  5. Anonym: tusen takk. Jeg delte historien min fordi jeg trodde at det ville hjelpe noen som sliter å få det til i livet. At det er håp for den som ikke gir opp.

  6. Du har hatt en utrolig stå på vilje som jobbet deg videre selv om du fikk avslag til å bli med på kurs igjennom arbeidskontoret. Du har kjempet deg igjennom systemet og vist at du kan og med dette innlegget viser du andre at de også har mulighet. utrolig flott 😀

  7. 4 barns mamma: tusen takk. Det har kostet mye slit, men det var verdt alt sammen. Håper at jeg kan inspirere andre å ikke gi opp uansett motgang.
    ha en flott dag og takk for besøket. Jeg setter stor pris på det:)

  8. Bra at du forteller din historie, dette er lærerikt! Det står virkelig respekt av det du har gjort! Kjempet og strevd alene for å komme deg i arbeid og få en utdannelse som du ville ha. Og,nå kan du stolt se tilbake på at du har fire barn som du har forsørget (sammen med din mann), og fått et godt liv. En solskinnshistorie til slutt, men ser at det kostet. Jeg tok utdanning seint, også, det krever noe mer når en er veldig mye eldre enn de en går sammen med, men ikke alle som sklir lett fram i livet.
    Klem og lykke til med arbeidet ditt som leder, tipper at du har mye å gi der.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top