Hva forandret livet mitt!

 

Før jeg fortsetter med min historien, har jeg bare lyst til å si at jeg skriver min livshistorie for å kunne inspirere dem som har vanskeligheter i livet, om å ikke gi opp.  Og for å fortelle hvordan Gud har hjulpet meg gjennom disse smertefulle opplevelsene.   Det er ikke for å svartmale de som har såret meg. Det er for å gi noen håp i tøffe tider.  Det er alltid lys i enden av tunellen. Det er alltid hjelp ovenfra for dem som setter sin lit til Gud. Gud brakte meg der jeg er nå selv om veien har vært smertefull. Så smertefullt at jeg prøvde å begå selvmord en gang. Men Gud reddet meg. Jeg lærte mye, og Gud brukte alle de vanskelighetene som jeg opplevde. Mennesker som har vært en del av mitt liv på godt og vondt var med på å forme meg til den kvinnen han ønsket at jeg skulle bli. Og han jobber fortsatt med meg og jeg er veldig takknemlig.

Så jeg håper fortsatt at du følger med……

                               Å miste arven

 

Selv om min far kom fra en rik familie, ble alt forandret da faren hans døde. Søskena hans tok hva de ønsket å ta.  Advokaten som skulle hjelpe bestemoren vår gjorde saken verre ved å lure henne. Hun ga han tillatelse til å administrere de landområdene som familien eide, men litt etter litt tok advokaten over eierskapet av eiendommene fra min bestemor. Og hun forstod ikke om det. Og hennes barn var også uvitende om hva som foregikk. Da de det fant ut, var det for sent. Arvingene prøvde å ta tilbake eiendommene så godt de kunne. Da den eldre generasjonen døde, fortsatte etterkommerne å kjempe. Resultatet kostet mange liv og penger.

Min far fikk et stykke land, der vi bodde, men siden han var blind, kunne han ikke dyrke det. Og når han ansatte folk til å jobbe for ham, stjal de bare avlingene fra ham. Jeg hatet dem for å være så grusomme mot min far som var en blind mann, og med barn som trengte mat på bordet.

En dag ba søsteren til faren min om hjelp.  Hun ba faren min om å pantsette det landstykke han eide til en fetter. Hun sa at hun trengte et stort pengebeløp for å starte en bedrift. Og hun fortalte min far at hun isteden skulle forsørge oss etterpå. Hørtes ut som det var en fin idé, og min far ble med på det. Da slapp vi selv å ta vare på eiendommen. Men det var bare en muntlig avtale. Til vår store sorg, gikk virksomhetene som min tante startet konkurs. Plutselig, eide vi ingenting.  Vi følte oss som tiggere. Tigget mat for å overleve. Hver gang faren vår sendte oss til tante for å be om hjelp, føltes det som om å tigge om almisser. Livet var så urettferdig, og jeg gråt mye. Det var ingenting vi kunne gjøre.

Tanta mi var gift med en advokat, og hadde ingen barn. Hun adopterte meg.  Jeg var to år gammel da. Kanskje var det hennes måte å hjelpe mine foreldre på for å lette deres byrder av å forsørge så mange barn, eller hennes ønske om å være en mor selv. Jeg visste ikke. Da hun tok meg fra foreldrene mine, behandlet hun meg som sin egen, og prøvde å gjøre alt for at jeg skulle føle meg hjemme.  Merkelig nok, husket jeg disse tingene selv om jeg var over to år gammel den gangen. Men til min tantes forferdelse, gråt jeg som aldri før. Jeg ville til moren min. Så hun leverte meg tilbake til mine foreldre og adopterte min yngre søster i stedet som var seks måneder gammel da. Det var rart, etter denne hendelsen, ble det ikke det samme som før. Hver gang jeg var hos min tante på besøk sammen med bestemoren min (hennes mor), måtte jeg være på kjøkkenet eller i et rom hvor min tante ikke kunne se meg. Kanskje fordi jeg likte ikke å være hos henne, bestemte hun seg for å ikke like meg heller. Det var det jeg trodde.

 

 Av og til ble vi invitert til vår yngre søsters bursdag, men vi følte bare malplassert fordi vi hadde på oss gamle klær, og vi så ut som tiggere i sammenligning med de andre som var invitert. Vår yngre søster hadde fin kjole og min tante så ut som en kjendis for meg. Jeg misunte min yngre søster da fordi hun hadde et fint liv med fine klær og hadde sin egen barnepike, mens vi hadde på oss gamle klær som jeg trodde kom fra ingensteds.  Jeg trodde aldri at min lille søster som var adoptert bort strevde i sitt sinn. Hun visste ikke hvor hun tilhørte hen. Hjemme, men ikke hjemme likevel. Å bli adoptert bort har ikke vært lett for henne. Men vi hadde ikke noe valg. Vår far var blind og vår mor jobbet for andre mennesker som en hushjelp. Vi måtte overleve.

 

      Mitt tap

 Selv om min far var blind klarte han å gjøre husarbeid. Koke ris for eksempel, men han kunne ikke se hva vi gjorde.

En dag, da jeg var ca. tre år gammel, var jeg og min to år eldre søster var sultne. Derfor tok vi med oss ​​en stor kniv for å se etter kokosnøtter som falt fra et kokos tre. Planen var å dele kokosnøtten i to og spise hva som var inni. Og til vår store glede fant vi en. Men, vi må dele kokosnøtten i to. Min eldre søster prøvde og prøvde, men til ingen nytte. Jeg fortalte henne at hun må la meg prøve, men hun ville ikke la meg. Jeg la så hendene mine rundt kokosnøtten og fortalte henne at jeg vil ikke ta dem bort før hun lot meg prøve. Hun advarte meg at hvis jeg ikke vil ta dem bort, kunne hun treffe fingrene mine med kniven. Men jeg trodde ikke at hun ville gjøre det mot meg. Kanskje hun trodde at jeg ville fjerne hendene mine rundt kokosnøtten. Men, vi tok feil begge to. Det skjedde så fort. Plutselig la jeg merke til at jeg blødde og to av mine fingre i min venstre hånd knapt hang på. Og jeg gråt av fortvilelse. Alt jeg kunne huske etterpå var at etter at min mor kom hjem, tok hun meg til byens lege, for å bli behandlet. Min eldre søster gjemte seg fra faren vår. Hun var redd for å bli straffet for det hun hadde gjort mot meg. Hun var bare et barn også, og hvem kunne klandre henne?

 

Legen behandlet meg deretter. Han sydde mine to fingre på plass, men det gikk ikke bra med langfingeren. Og tro meg eller ikke, lette jeg etter fingeren min som jeg hadde mistet. Jeg gikk til stedet hvor min søster og jeg hadde funnet kokosnøtten, og jeg lette og lette og gråt fordi jeg ikke fant det jeg hadde mistet.  Høres dumt ut, men jeg forsto ikke hva som egentlig skjedde. Jeg var bare et barn som var på jakt etter noe som jeg hadde mistet. Jeg var så skamfull over mine ni og halv fingre at jeg skjulte det når jeg var blant folk. Min søster ga skylden på meg. Hun mener at hvis jeg ikke hadde vært så sta, hadde det ikke skjedd.   Kanskje hadde hun rett, men jeg var bare tre år gammel og visste ikke bedre. Og jeg har betalt for staheten min. Jeg tenkte, hvorfor måtte en tre år gamme jente blir straffet for det. Jeg var jo bare sulten og ville ha mat.

Jeg så dette bildet som ble tatt vare på av min yngre søster. Jeg gråt fordi jeg så min venstre hånd med bare fire og en halv fingre. Hva vi tenkte da ….



 

Da jeg gikk i første klasse, brukte læreren vår å sjekke neglene våre. Vi måtte legge hendene våre utstrakt på pulten. Hvis det er ren, så går det bra. Hvis ikke, får vi formaning om å skjerpe oss.  Jeg var redd for at hun skulle se at jeg manglet en finger. Redd for andre skulle se det og begynner å erte meg. Så jeg brukte å la min høyre hånd over min venstre hånd for å dekke den manglende finger. Jeg så det på hennes øyne at hun forsto og stilte ikke spørsmål hvorfor jeg gjorde det og jeg var takknemlig. Hun bare kikket om de var rene og gikk videre. Jeg syntes at hun var snill. Jeg savnet henne da jeg begynte i andre klasse.

 

 



 

Jeg ble født nysgjerrig og da jeg lærte å lese, begynte jeg å lese Det nye testamente. Den eneste bok vi hadde hjemme. Men desto mer jeg leste, desto mer jeg ble forvirret.  Hvorfor Jesus måtte dø? Hvorfor lot han andre korsfeste ham?  Likevel elsket jeg bibelhistoriene. En skoledag, ga religion lærer oss en prøve. Det var i andre klasse.  Hun sa at den som vil få det fleste rett svar vil motta en belønning. Og gjett hva? Jeg vant. Hun visste ikke at jeg kunne fra Bibelen. Belønningen var en halv skriveblokk og en penn. Wow! For meg var premien uforglemmelig. Og ikke bare det, jeg fikk respekt fra mine klassekamerater. Og det føltes godt. Selv om jeg manglet materielle velsignelser og en halv finger, jeg har noe å være stolte for. Kanskje jeg får det bedre en dag?.

Jeremiah 29:11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Fortsetter…..

 

Første del:http://foreignerat50.blogg.no/1367953872_askepottjeg.html

Andre del: http://foreignerat50.blogg.no/1370973630_det_var_en_gangmin_hi.html

 Tredje del: http://foreignerat50.blogg.no/hvor_jeg_kom_fra_min_historie.html

5 thoughts on “Hva forandret livet mitt!

  1. snuppa73: Ja, det var tøft, men takk Gud for at han har hjulpet meg å komme igjennom disse opplevelsene som bare er begynnelsen til mange tøffe hendelser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *